Jokerfestival

Det er sol. Det er sommer. Alle går rundt og lever ut de mest klisjefyllte iskremfylte strofene av enhver Postgirobyggetsang, og ja, det er faktisk sant: jeg har vært på intet ringere enn en vaskekte Jokerfestival!

-Jokerfestival?? tenker du kanskje nå. -Men du jobber da ikke på Joker du, Astrid? Det er noe jeg selvfølgelig er rungende klar over. Men så må jeg også få lov til å poengtere det faktum at jeg faktisk fikk lov, eksklusivt, å være med på vareopptelling på den hvite idylliske Joker Filtvet. Jeg må vel innrømme at det kanskje er en tåspissokk forbi grensen til å bikke over på det som ikke lenger kan kalles kun et ”artig lite folkehøyskole-påfunn”: å jobbe helt gratis, kun fordi der er snakk om en Joker. Det var en tanke som selvfølgelig også slo inn i hjernebarken min den tidlige søndags morgenen. Men dette var også en tanke jeg like fort dytta ut igjen, gleden over å få lov til å telle flasker, registrere flasker, rette på flasker, og sist men ikke minst slippe unna tredve grader i skyggen, var for sterk. Da vi gikk ut av butikken igjen, etter at minuttviseren hadde tatt en iherdig 360, tenkte jeg med meg selv: -Dette levde opp til forventningene. Nesten. Jeg hadde fått lov til å telle, rette på og løfte tilbake flaskene etter at de var registrert. Jeg hadde til og med fått en fersk seigmann av selveste mora til Jokersjefen!

Nei, når jeg sier Jokerfestival mener jeg ikke en slik festival hvor alle går rundt kledd i Jokerfarger, og hvor alle artistene har medvirket på de Jokeransattes interne musikkvideoer. Tidligere erfaringer har nettopp lært oss at Joker og musikk kan føre til de mest traumatiske opplevelser. Uten å gå mer i detal kan jeg røpe at det innebar en tidligere rektor, en solfylt strand, boybandbevegelser og vann høyt opp til de oppbrekka buksene ved anklene. Dette er en dyrkjøpt erfaring jeg nødig vil utsette andre for. Men stopp nå opp et tidshjerteslag. En Jokerfestival hvor alle er kledd i Jokerfarger? Se for deg Jokerlogoen. De naturlige tre stripene i gult, hvitt og grønt. Du tenker kanskje: Tre striper. Tre striper i gult, hvit og grønt. Nei, det har jeg jo sett før. Det er jo det samme som Felleskjøpslogoen! -Hm, nei.., sier du nok. For det første veit du kanskje ikke hvordan Felleskjøpslogoen ser ut, og for det andre så det andre så står det jo ”Joker” over disse stripene. ”Joker” med en stor litt vindskjeiv rød prikk over ”j”en. Men andre ord Jokerfargene: grønt, gult, rødt. Overlykkelige mennesker rundt deg overalt kledd i grønt, gult og rødt. På en strand på sørvestlandet. Sol i fjeset og vind i håret. Og i midten av dem alle: Jokeroversjefen i grønn trikot. Neei!! Kjøttmarked?! Joker-trafikklysfest?! Traumene kommer tilbake…

Jokerfestivalen jeg var på var ikke traumatisk en plass. Den var som et av disse øyeblikkene hvor man liksom blir litt glad fra skulderplatene, og det liksom sprer seg til man er lykkelig over hele seg. Litt den samme følelsen jeg fikk som når jeg oppdaget at min venninnes faste Oslo-Trondheims rasteplass kiosk ikke var ringere enn selveste stor-Jokeren i Østerdalen!
Nei, denne festivalen fant sted på en liten øy ytterst mot havet, sør for vest og nord for sør av landet, og en halv kilometer forbi Jokern. Brua over til øya var soppas smal at man måtte ha trafikklys (!!!) for å få overfarten til å gå sammentreffsfritt. Men viktigst av alt:

Musikken er i hjertet, og solen den varmer
Langt borte fra barneskrik og farsetarmer
Vasse barbeint fra kaia, i havet av sølv
I alles høyrehånd henslengt en pose med… fra Joker!