Jokerelev

Undertegnede er lærerstudent, og i skrivende stund har jeg praksis. Dette vil bli et anonymt innlegg, uten navn eller adresse, siden vi har skrevet under på en slik en taushetspliktkontrakt. Den ble skrevet under på rektors kontor, så det er vel best å holde den.

Men hvorfor skriver jeg om dette på Jokerbloggen? Det er spørsmålet, som jeg ikke ønsker å svare på. Ikke så direkte hvertfall.

I en 2.klasse på en barneskole er det mange forskjellige unger. Alle skiller seg ut på hver sin måte, og jeg sitter igjen med et smil hver dag - fordi alle er så forskjellige.

Men som med alt annet er det en spesiell elev som skiller seg ekstra ut. Han er oljen, de andre er vannet. Han er kli, de andre er hvete. Han er hånden som er litt for stor for hansken.

Han har vist seg fra en side. En negativt ladet side. Han har slått og sparket, han har vært frekk. Får han litt motstand i livet blir han sint, og smeller med dørene. Han vil ikke lese, han vil ikke skrive. Han vil ikke rekke hånden i været! Og, jeg trodde selvfølgelig bare at dette var noe tull fra lærernes side, bare for å ha noe de kunne bruke for å få makt i klasserommet. Rekke opp hånden i været er alfa og omega, gull verdt! For alle parter i et klasserom.

Så, denne gutten er altså, på en meget indirekte måte, ikke gull verdt. Og der dro jeg den veldig langt, men nei, han er ikke gull verdt.

Og dette gikk jeg rundt og tenkte i to uker og ca tre dager, før han en dag kommer inn i klasserommet. Han så helt annerledes ut. Han så lykkelig ut. Og den gryende lærern i meg så at denne gutten virkelig var klar til dyst. Denne dagen ville han være en mønsterelev. Omtrent i tråd med Mønsterplanen fra 87, bare så synd vi må følge Kunnskapsløftet nå. Det var et fantastisk syn.

Han slentret inn i klasserommet, med håret gredd i en herlig sleik, og et herlig smil om munnen. Jeg hilser, han hilser. Han forteller en morsom episode fra gårsdagen, vi ler sammen. En herlig atmosfære. Og en herlig atmosfære ender opp i et nirvana, når han slenger en Jokerpose på pulten.

Han slenger en Jokerpose på pulten. Han gjør det som at han ikke har gjort noe annet hele livet sitt. Jeg faller om med et sukk. Og våkner opp igjen med et smil.

Stjerne i boka, kryss i taket! Jeg tar tilbake alt, dette er en elev som er gull verdt. Han er verdt gull og grønne enger. Han kunne fått prinsessa og hele kongeriket for min del! Glem det å rekke opp hånda, det som virkelig varmer mitt lærerhjerte er en slik Jokerelev.

Jokersvenske

Vi har fått en ny kollega på Joker Kværnerbyen. Og bare det er en fin ting. Jeg gnir meg litt i hendene og tenker, mens jeg kvesser tennene, at nå får vi et medlem til i Joker. Hun er en av oss nå. Vi skal nok bli gode venner!
høhø

Men det har seg sånn at denne nye kollegaen er ikke bare en som velger å jobbe på Joker. Hun er ikke bare en av mange. Hun er faktisk svensk. Og bare det å tenke på det gjør meg lykkelig!
Vi har en svenske på Joker!

Svensker(og Sverige) er, om man ser bort fra det negative, bare kos. Rein kjær kos. Det er saltkråkan, det er midtsommersnatt med blomster i håret og flagrende kjoler, det er røde hus med hvite karmer og hvit glitrende snø på taket. Det er Emil i Lønneberget. Det er Pippi Langstrøpe. Det er brødrene Lejonhjärta i Körrsbersdalen. Det er et herlig språk. Svenskene er en gjeng små, skjøre mennesker. Deres stemme er så vag at hele verden holder tyssnad når dem snakker. Og det de sier er alltid noe vettugt. De løper rundt i gresset og synger. De spiser glas og bader i sjøen. I Gamlastan sykler de rundt på slitne sykler, som får den nostalgiske delen av ethvert hjerte til å banke to ekstra slag i sekundet. Gult og blått er en fantastisk fargekombinasjon. Det er nesten som komplimentærkontrastene gul/lilla og blå/orange, men ikke så skrikende. For svenskene gjør ikke så mye av seg. De står ikke og skriker på toppen av et fjell. De setter ned i dalsøkket og spiser korv!
Det er forresten Håkan Hellström og. Kan det bli bedre?

Siden vi fikk denne svenske kollegaen har jeg tenkt litt på dette. Kan det bli bedre? Skal vi tillate oss at svenskene holder seg for seg selv der borte i landet med trehester? Kan ikke vi få vår del av kaka? For ja, vi kjenner vel til historien...Det er på tide at vi får litt igjen av svenskene, er det ikke?

Noen velger å gjemme seg i sine røde hus med hvite karmer og glitrende snø på taket, mens noen tar i et tak. De vil vel først og fremst oppleve verden. Og hva er vel bedre da, enn å reise til Norge for å finne seg en jobb?
Og noen er så heldige, og smarte, at de velger å jobbe på Joker. Joker Kværnerbyen.

Jeg smiler, hun smiler. Sammen står vi der i Jokerbutikken nedi dumpa ved Kværner, og smiler, mens snøen forhåpentligvis daler for siste gang i år. Jeg er lykkelig, hun er lykkelig. Nå er våre liv fullendte. Vi er klare for hva som helst. Vi får jobbe på Joker, da trenger vi ikke klage mer.

Og jeg kjenner at om jeg skal jobbe mer med denne svenske tjeien, så kommer mitt hode til å tenke svensk relativt ofte. Ordene som kommer ut av min munn vil også bli svensk. Jeg er bare litt usikker på hvilken dialekt jeg da skal velge. Vil jeg småkuka litt, eller vil jeg bare småkoke og bli ferdig med det? Det er vel kanskje det største spørsmålet nå i dag.
Vi får se. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Og slik gikk det med kjerringa som slo seg på kneet og lo også.

Jokersjekketriks

Samtalen mellom Jokerarbeider og desperat gutt foregår slik:

"Hva jobber du med?"

"Jeg jobber på Joker!" (etterfulgt av et stort smil)

"Håhå! Så jeg har trukket Jokern?"

"..."

"Vinner jeg noe da?"

"..."

Du må gjerne bruke Joker som en måte å komme i kontakt med meg på, men vær så snill. Skal du synke så lavt å sjekke opp noen med grusomme sjekkereplikker, skal du hvertfall ikke blande Jokerbutikk med noe helt annet som tilfeldigvis har tatt det samme navnet!

Jokerrosiner

Jeg spiser rosiner. En hel boks med rosiner. Den 'rosin på boks' typen med rød plastikk rundt. Med rødt lokk, lysegrønne druer og ei jente som holder et stort fat med druer. Jeg har aldri sett så mange druer før. I allefall ikke i noen Jokerbutikk. Kanskje i en Bunnpris, eller Meny. Det er noe skremmende ved synet. Det burde ikke finnes så mange perfekte druer på et sted. Ikke en av dem er brune. Jeg tenker at det burde være noen brune der. Bare slik at det hadde vært noen brune druer som kunne ligge igjen. Noen stakkars druer som ingen vil ha. Men hvis det er tre eller fire druer som ligger igjen så er det greit? Eller? Det er som om Platons overperfeksjonerte ideunivers. Er det rosinboksen, og ikke jeg som er virkelig? Jeg er blitt hjernevaska.

Jeg har Sun Maid rosiner. Rosiner er koselig. Rosiner er minner. Dette er Margreterosiner. Men de er ikke kjøpt på Joker. De er kjøpt på Bunnpris, og jeg har problemer med å uttale 'Bunnpris'. Ordet er for smalt for meg. Rett og slett. Jeg føler at jeg trenger en tjukk 'l' inne i der et sted. Selvfølgelig er det ikke noe 'l' i Bunnpris, men jeg føler allikevel et lite savn. 'Joker' det er et fint navn det. Jeg skal ikke påstå at det var kjærlighet ved første blikk, men den har store odds for at den vare hele det merkverdige livet ut. Det er som om det er en liten gjemt 'l' der inne, et sted tidlig i ordet. Joker er den eneste butikken med 'l' i seg. Tjukk l i hjertet.

Jeg dagdrømmer om Joker... Dette er ikke sunt. Jeg trenger litt Jokerenergi i denne trause byen. Jeg vandrer i gatene. Jeg har hull i støvlettene. Det glemmer jeg alltid bort, jeg tar dem på meg. Selv når det regner, selv når det er kaldt. Selv når jeg må labbe i 20cm slapps, tre kilometer hjem. Det regner fra alle kanter her. Men spessielt mye fra undersiden av skoa. Hadde jeg hatt en Joker-bærepose kunne jeg ha knytta den rundt støvletten min. Jeg kunne sett ned på støvletten min og tenkt på Jokersjefen, den gode gamle Joker-faderen, han som danser på stranda på Karmøy. Jeg skimter ett hvitt hus på andre siden av stranda. Jeg skimter ett hvitt hus med spisst møne og inngangsparti.
Jeg skimter Joker Sandve.

Jokersouvenir

Her om dagen(les: på fredagen) tok jeg meg den friheten og stjal en Jokersouvenir. Jeg blei rett og slett en tyv for å bli eier av en slik souvenir. Kall meg gjerne en Jokertyv, men da høres det bare fint ut. Bare så du veit det, før du prøver å slenge dritt i trynet mitt fordi jeg stjeler.

Den lå liksom nede i esken med masse rot og lyste opp. "Titt-titt! Her er jeg!" sa den, akkurat som Tommeliten sier i eventyret.

Ville Tommeliten at vi skulle overse han? Gjemte han seg for å faktisk gjemme seg? Nei, han var bare en nysgjerrig(og liten) gutt. Og han tittet alltid fram. Så vi kunne holde ham. Klappe ham. Klemme ham. Kysse ham. Elske ham.

Og slik gikk det med souveniren og. Jeg tok den opp, holdt den, klappet den, klemte den, kysset den og elsket den.

Og det vil jeg gjøre så lenge jeg har Jokerfølelsene mine i behold.

Ja, så blei det visst i hele evigheten da.

Jokerkjekkas

Det kom en kjekkas på bussen. En kjekkaskjekkas. Ikke en dån-kjekkas, heller en hey-kjekkas.
En sånn en som kan gå rundt og si "Freddy-Freddy-Freddy!" ut i løse luften, når navnet ens er Fredrik.
Han hadde muskler, han hadde et sleskt smil. Han hadde blank isse. Men ikke sånn "ånei, jeg begynner å miste håret mitt, men om jeg barberer bort alt syns det jo ikke"-blank isse. Heller sånn "hey, jeg barberer hodet, ække redd for barberblad jeg az!"-blank isse.
En barsking, rett og slett.
En barsking man egentlig bare vil unngå...

Men oi! Bare iløpet av et lite sekund forandres alt. Hele verdensbildet mitt forandres!
Jeg ser nedover mot beina hans. Og jeg gisper etter luft i det jeg ser hva han bærer rundt på. Det er jo ingenting annet enn en Jokerpose!
Aiaiai... Plutselig blei han en dån-kjekkas gitt!

Skakke så mye til, nei.

Eit Jokerhæh i mørket.

Jeg gikk til bussplassen bortenfor Joker Ankertorget. Det stod allerede en mann der. Og en mann til. For å gjøre det som en ekte norsk journalist; det var en mann med etnisk norsk utseende, og en mann av utenlandsk opprinnelse. Den norske mannen gikk - med en Jokerpose. De hadde hemmelighetsfulle blikk, og jeg tenkte, som en ekte nordmann, "hmm, dealing på g?!".

Den utenlandske mannen snur seg mot meg og sier "Joker" med et spørsmålstegn. "Hæh?", sier jeg. Jeg er i dette øyeblikket forfjamset, men jeg kjenner hjertet banke litt ekstra. "Joker" gjentar jeg, med et spørsmålstegn. Han nikker. Og jeg sier, meget ekstatisk og med unaturlig volum på stemmen, "Joker!". Og jeg viser en tommel som peker opp. Tommel opp for Joker, og hurra for livet!

Jeg står der i en slags lykkerus. Deilig. Bussen kommer og jeg tenker "aah, skal bli deilig å sette seg ned, få roa Jokerkriblingene". Men hva gjør bussen?!
Den kjører inn til sia, blinker. Står stille. Jeg venter på at dørene skal åpnes slik at jeg kan gå på. Dørene åpnes ikke. Og bussen kjører videre! Hæh? Gikk jeg glipp av noe? Slipper ikke bussen på folk etter klokka ni? Kunne bussjåføren se på meg at jeg lukter vondt? Sa de andre passasjerene at nei, hu vil vi ikke ha på bussen?!

Jeg slenger en oppgitt hånd i været og går hjem. Men hey, man kan gå flere mil med Jokerenergien jeg fikk av den etniske nicht så norsk-mannen.

Jokerkunden

Jeg trodde jeg skulle dø i dag. Gå og henge meg eller kaste meg utfor 32-bussen.

Det blei seint i går. Jeg satt mellom to gutter i en herlig sofa på et bråkested og skåla med vann. De sjekka opp damer. Han ene hvertfall. Han klarte det - ikke! De sa jeg var sjefen, og litt senere enn planlagt gikk vi hjem. Hvert til vårt. Tross alt.

Og plutselig var det morgen. Jokermorgen.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Det var et fantastisk tilfelle av Murphys lov. Han hadde vært stolt av meg... Det er for mye til å ramse opp. Jeg har jo andre ting å gjøre.

Det var ikke mye Jokerenergi i meg. Et Jokerenerginivå på 2, kanskje. 2 av 100. Målet mitt blei tilslutt å bare overleve. Jokeroverleve. Overleve på Joker.

Jeg hadde et Jokersinne som fikk det til å bruse i fjærene. Ikke på den positive måten.

På Joker Kværnerbyen har vi for eksempel en panteautomat. Den fikk fram mitt Jokersinne i dag. Den gjør som regel det... Jeg slengte digre plastsekker med bokser rundt på lageret. Jeg blei stående i en dam av øl, med høl i skoen. Jeg måtte grave meg fram til tomme bruskasser hvor jeg kunne plassere panten. I tillegg måtte jeg ta hensyn til alle kundene som plutselig bestemte seg for å komme mannssterke. De kom fem på stengetid. Og der stod jeg, med røyk ut av alle slimhinnehøl.

Det kunne gått ille denne dagen. Hadde det kommet èn kunde til som steller seg ved døra, som går opp og ned, og slipper kald luft inn til stakkars meg, hadde det skjedd noe. Hvis det i tillegg hadde stått en utenfor som røyker også, eller personen som stelte seg rett ved døra snakker høyt i telefonen. Tør ikke tenke, vil ikke tenke - på hva som hadde skjedd. Og alle disse bedreviterne som forlanger ditten og datten. "Nei, dere har vel ikke sushi med chai latte og mangochutney?". Nei, vi har ikke det, tenk! Hva ER det for noe, egentlig?

Mangochutney har jeg forresten lært av en Jokerkunde. Bare ordet, ikke hva det er. Imponerende, ikke sant? Jokerkunnskap, kaller vi det.

Vi må heller ikke glemme Jokerkundene som buser fram og tilbake, ikke sier hei ved kassa, takker ikke for pose og tar ikke et ordentlig farvel. Et ordentlig farvel er et blidt "hadet bra", blikkontakt og et smil. Ikke mer enn dette. Men det klarer de altså ikke. Jeg tror ikke jeg vil kalle de Jokerkunder engang. Nei.

Men. På andre siden er gresset grønnere. Bak skyene er himmelen alltid blå. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. En liten maur kan ikke velte en maurtue. Like barn leker best. Jeg kunne fortsatt, men nei. La oss komme til saken!

Det gikk ikke lang tid før jeg noterte bak øret mitt at jo, det er jaggu mange hyggelige Jokerkunder. En typisk Jokerkunde trenger bare definisjonen Elskbar. Eller noe sånt.

Jeg vil gjerne hedre tre Jokerkunder i dag. Dagens Jokerkunder. De er alle tre helt forskjellige. Men deres felles egenskap, hvertfall for i dag, er at de gjør meg glad.

Bussjåføren. Han kommer inn og sier "næmmen! E du ikkje frigjort i dag, du da?". Jeg tar den selvfølgelig ikke, og sier helt normalt "neei, er nok ikke det du!". Han forklarer seg. Det er Jokerkunde det. Komme man ikke fram til poenget hans på egenhånd, hjelper han deg. "Det e jo kvinndagen! Du skal da vel ikke jobbe da?!". Aah. Jeg legger meg henslengt tilbake og sier "neeei, jeg skal jo ikke det.". (Det kommer forresten en mann til og sier dette; "Er du ikke frigjort i dag?". Det gjør noe med deg som kvinne. Det gjør det.)

Den Gamle Dama. Hun kommer stille bort og sier "er det stille her? Dere må fortsette å være her altså..." Også smiler hun det koselige smilet sitt, som bare gamle damer kan. Jeg legger hodet på skakke og tenker at hun har sånn hår jeg har, og videre tenker jeg at jeg da kommer til å bli som henne når jeg blir gammel. Koselig tanke. Hun avslutter med å si "Vi er glad for å ha dere her, vettu". Det rørte noe ved deg, ikke sant? En gang til: Vi er glad for å ha dere her, vettu". Aah. Det er et skikkelig Jokerfarvel fra en ekte Jokerkunde.

Ungkaren. Han tok et Jokerfarvel for ti minutter siden. Så kommer han spurtende inn. Rett på dopapiret, og sier, med en slags knipende stemme, "jeg glemte jo det viktigste!". Jeg ler, jeg er eh Jokerhøflig. Han sier jeg bare kan le så mye jeg vil, men han MÅ ha det. Han sier det er greit at jeg ler, så jeg ler. Her på Jokern er vi bokstavelige. Han ler overraskende lite, og han går som en viss person gikk veldig raskt ned fra Machu Pichu for ca et år siden. Jeg ler litt til bak ryggen hans. Men han sa det var greit! Jeg har bare Jokerempati.

Og dermed var Jokerenergien på topp igjen. Nesten. Hvertfall til fredagen, da det er Jokerjobb igjen. Men da veit jeg jo at jeg blir litt glad for å se Jokerkundene igjen...høhø. Og jeg skal ikke kaste meg foran 32-bussen. Da får jo bussjåføren vondt. For jeg er en kvinne! En Jokerkvinne. Og slike vil man ikke drepe!

I<3illustrasjonsfotoer

Jokerplan

Vi har en Jokerplan. Det er inga hemmelighet. Men Planen må ikkje delast med alle, det er for mange nå som les denne bloggen så vi må ligge lavt...

Vi har skrive brevet. Og for å sitere det; "Vi har en konkret uplanlagt plan". Ein treng ikkje seie meir.

Eg kan se det for meg. Vi kjem på alle avisanes forsider. Alle vil intervjua oss. Folk stoppar oss på gata. Gutane ringar heim til oss for å spørje om vår hand. Og vi må halde pressekonferanse når vi er vorte gravide. Det er jo slik kongefamilien må gjera, er det ikkje?

Eg skjelver av lyst. Augo mine bular ut, dei vil sjå meir! Gje meg meir Joker! Nynorsken kjem tilogmed berre eg tenker på denne Jokerplanen. Så folkeleg er han! Han er fantastisk.


Dette var et Jokergledeinnlegg, sponset av, forhåpentligvis, Norges RiksKringkasting. Takk.