Jokersavn forårsaker Jokerhumor

Jeg kjenner et Jokersavn. Det er nesten så Joker er glemt. Men jeg, og dere andre, veit jo at Joker aldri glemmes. Det ligger for nært hjerte, grodd litt fast i hjerterota mi.

Og nå river det litt i hjerterota. Jeg savner å snakke om Joker, jeg savner å se en Joker i horisonten, jeg savner å le med Jokerkollegaer, jeg savner alle de fantastiske Jokerkundene, jeg savner bruskassene på Jokerlageret.

Det er lenge siden forrige Jokerøyeblikk.

Men noen lystige bilder gjør meg Jokerglad igjen.

Jokerhumor på sitt beste.

Jokerkalender

Detta er min Jokerkalender. Hvordan ser din Jokerkalender ut?

Med Jokerkunden på fest

Selvom eksamenlesing prioriteres sterkt for tiden, må en flittig student kunne ta seg en pause. En såkalt festpause. Eller blir det pause fra fest? Pausefest? En pause som er som en fest?
Greit, jeg legger fra meg bøkene jeg leser til eksamen i, og drar på fest!

Dette var for å feire en venninne fra den tiden vi satt på tegnerommet og tolket våre bilder med malerpenselen i munn. Eller kilende over panna, for det var godt det! Nå er vi voksne og studerer hvert vårt sted, hun på Blindern, jeg på Høyskolen. Men har dette noe å si, når poenget mitt er noe helt annet?
Litt, kanskje.

Vi spiste på Egon på et udefinerbart sted. Det var latter og knuste ølglass. Litt kriminalitet var det og, men det vil jeg så absolutt ikke gå inn på. Fysj, sier jeg, også er vi ferdig med det. Maten var god, alt var godt.
Men nå må vi gå litt tilbake i tid for å få fram poenget mitt ekstra tydelig:
Vi måtte gå til kassa/baren for å bestille det vi skulle ha. Så der stod vi, bursdagsgjestene i en evig kø. Så kommer en bursdagsgjest tuslende aleine. Bursdagsbarnet sier "heeeei!" med et stort smil. Dette er tydeligvis en hyggelig person, tenker jeg. Men så ser jeg på han, uten at han ser på meg, og jeg ser et kjent ansikt! Deretter går alle mulige tanker gjennom hodet mitt: Går han i klassen min? Er det broren min? Er det en venn av meg? Gikk jeg på barneskole med han? Har jeg bada med han noengang??
Jeg finner ingen svar, og må spørre bursdagsbarnet om det er noen muligheter for at jeg har sett denne gutten før. Nei, sier hun. Hun sier det så bestemt at jeg slenger fra meg tanken om at han er kjent, han er nok bare skuespiller eller noe.

Ved bordet sitter han, og han bestemmer seg plutselig for å ta en hilserunde. Dette er visst en sånn vanlig greie, høflighet eller bare nysgjerrighet, det veit ingen. Han kommer til meg, og mens han holder hånda mi såpass hardt at det er behagelig, sier han "Du jobber på Joker Kværnerbyen, ikke sant?"
Og jeg ser Gud, jeg ser Lyset, jeg ser gylne trær, jeg ser de tre vise menn, jeg ser Mekka og Allah! Selvfølgelig! Selvfølgelig måtte det være en Jokerkunde! Der og da tenker jeg at livet ikke kan bli bedre.

Allikevel velger jeg å ikke snakke med han. Selvom Jokerarbeidere er ganske personlige og ikke særlig høye på pæra, tenkte jeg at det ville blitt for profesjonelt. Alla "På Joker har vi en brødgaranti, har du merket det hos oss? Og finner du ikke Ukens Joker, får du den til samme pris neste uke!"
Sånt snakk er koselig, men passer seg vel ikke i en bursdagsfeiring? Vel.

Nå må dere jo ikke misforstå meg, jeg sitter hele kvelden og håper at vi snakker sammen. Sitte ved elvebredden og dele våre tanker og meninger. Åpne oss for hverandre. Jeg sitter og håper på dette hele kvelden. Men ingenting skjer.
Ikke før han bøyer seg over bordet og spør, passe lavt, om jeg trives på Jokern. Hva annet enn et JA! kan vel svaret mitt være. Så da sitter vi der og har en meget dyp og lite profesjonell samtale om Joker. Vi kunne sikkert ha sitti der og snakka om livet rundt Joker hele natta. Hadde det ikke vært for en backpackertulling som vil tolke bilder, og der og da blei jeg dessverre litt nostalgisk. Jeg angrer bittert.

Utenfor skinner elven vakkert, og under lyset fra lyktestolpen lover jeg han, min kjære Jokerkunde, å komme med et jublende hei til han, etterfulgt av navnet hans, neste gang han kommer innom Joker Kværnerbyen. Og er jeg i riktig Jokerhumør tar jeg en dans for ham. Men oi, jeg er jo alltid i riktig Jokerhumør, for det er jo ikke så vanskelig med sånne kunder. Nei, det er det ikke. Høhø.

Jokeriskrem

Jeg kommer fra landet. Det er en ting de fleste veit om meg. Jeg legger ikke skjul på det heller, overhodet ikke. Jeg kan like godt si det som det er: Jeg er stolt av å komme fra landet. Jeg er stolt av hjemstaden min. Kall meg gjerne bygdepatriot, men det er nå slik ståa er.

Hvorfor sier jeg detta nå?, kan du spørre, jo jeg kom på en hendelse fra denne påska. En jokerhendelse selvfølgelig! Det er jo derfor man skriver i Jokerbloggen er det ikke?

Men det har seg slik at på den binære veien mellom epost, fjesbok og Jokerblogg, hadde jeg forvilla meg inn spindelvevet av lokalnyheter på nettet. Mellom 'Se Franks Drømmedag'(-en repotasje om Frank fra Drammen som var så glad i pølser at dattera hadde spurt Nortura (min pølsemakerarbeidsplass) om faren kunne få lage sine egene pølser til sekstiårslaget sitt, noe han selvfølgelig fikk lov til. Nortura/Gilde har jo litt Joker-sjel inne i seg, de og, langt der inne-), og 'Fylletur på 1,2mil med lånt traktor' fannt jeg 'Vestfold største russebuss'. Russebuss med bøyelig ting midt på. Her i gården hadde vi ikke noe slik bærumistisk fenomen som russebuss, nei.

Vi hadde en god gammel rød caravelle, med tape, maling og rustflekker om hverandre.

Vi hadde en god rød og hvit russebil...

...sponsa av Joker!



Jeg tar opp igjen tråden der jeg mista den etter første avsnitt: Som sagt er det ei lita bygd, akkuratt så stor at når isbilen kjørte runden i boligfeltet ved 'sentrum', da hørte alle i hele bygda at det var fint vær, og da var isbilen på vei.

Jeg har alltid drømt om å møte isbilsjåføren. Jeg trur han er en snill mann. Han deler jo ut is til alle barna.

Isbilen kom aldri til oss. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg sto forventningsfull ute på tunet og håpet at kanskje denne gangen, bare denne gangen, skulle isbilen svinge av fylkesveien og inn på veien vår. Men det skjedde aldri. Ikke en eneste gang.

Tilbake til denne påska. Det har seg slik at jeg er en nokså god venninnne med dattera til sjefen på Jokern på Sundbyfoss. Det hadde seg nettopp slik at venninna mi, Connie, hadde fortalt sin far, Jokersjefen, om Jokerfasinasjonen vårres. Jokerfasinasjonen til ho Kattrine, Marrgrete og undertegnede.

Jokersjefen synes det var veldig morro, sa Connie. Og ikke bare det! Jokersjefen på Sundbyfoss, han har intet mindre enn lovet at hvis, (han veit selvfølgelig ikke om vår lille snarstopp på vei hjem fra døgnkanoturen), hvis vi noen sinne skulle kommet oss bort til Sundbyfoss. Da skal han personlig spandere iskrem på oss alle tre.

Jeg fikk aldri bekrefta min teori om at isbilmannen er en snill fyr. Men en ting er sikkert, Jokeriskremsjefen, han er mye snillere!

Jokeraction

I påsken var det action på Kringsjå i Oslo. En mann og hunden hadde romantisk date i ettromsleiligheten, hvor levende lys inngikk. Jeg ser det for meg, og det ser ytterst meget koselig ut.

Men en viktig ingrediens var glemt. Var det skinnfelle foran peisen? Var det spaghetti og kjøttboller? Var det kanskje en rull med svarte poser for hundens avføring?
Noe var det hvertfall. Og han kunne vel ikke finne det noe annet sted enn på Joker? Nei. Mangler du noe, finner du det på Joker.

Så han tok turen ned. Denne gamle mannen, som helt sikkert hadde stokk og hatt, tuslet ned den korte turen til Joker. For kort tur var det, Joker er jo alltid helt i nærheten.

På Joker Nordberg var det mørkt. Mørkere enn natten. Bare Joker-skiltet blinket litt på skeiva. Var Joker stengt? Mannen så på klokka han hadde på høyre arm, fordi han var venstrehendt. Klokka var nærmere åpningstid enn stengetid! Nei og nei. Mannen var visst helt i svime, han slo seg på pannen og sa til seg selv at Joker er stengt og at det var dumt. Han gikk hjem igjen til hunden og ettromsleiligheten sin.

Men hva skjer når man har romantisk date med levende lys, og glemmer å slukke lysene før man går ut? Og i tillegg har vinduet oppe, med flagrende gardiner like ved lysene? Jo, det klarer vi alle å konkludere oss fram til. Og om Jokeren er aldri så nærme, kan dette lille uhellet inntreffe når og hvor som helst.

Det var en annen mann som hadde sett et skarpt lys fra ettromsleiligheten, ringt på døra og ringt til alt av utrykningskjøretøy da ingen åpna døra. Dagen etter var det ingen som hørte bjeffingen om morgenen når morgenutgaven av Aftenposten ble slengt på døra…

For og bare hoppe rett på moralen: slukk dine lys før du går ut. Lat at vinduet, og ikke ha blafrende gardiner. Og bring alltid din hund med til Joker! Uansett om det er åpent eller stengt.

Jokerkontroll

Jeg hadde tatt den daglige kveldsrutinen på Joker Kværnerbyen. Mitt siste stoppested var å låse, for så å løpe etter bussen. Et sted mellom disse to punktene møtte jeg en mann utenfor butikken. Han sa han var fra Noe(et slags firma som kontrollerer diverse ting, antar jeg). Følgende spørsmål fra denne fremmede mannen var "har du kjøpt noe i dag? Har du kvittering på dette? Kan jeg få se?"


Mine svar var "ja, kanskje, ja".


Jeg rota i lommene etter kvitteringen som jeg fant. Og i kofferten lå brødet jeg hadde kjøpt.





Men i kofferten lå også et Pondusblad. Dette tenkte ikke jeg på. Dette så mannen med engang. Ånei, jeg skulle ha gjemt tyvegodset mitt litt bedre, altså!

Ja, det sier jeg og, Pondus. Men det var din skyld!

Jeg påstod jeg ikke hadde kjøpt det der, men på Joker Filtvet samme dag. Jeg kunne tilogmed bevise det med en bussbillett fra Filtvet. Mannen bare lo av meg.

Pondusbladet blei forlatt inne på kontoret til Jokersjefen. Jeg måtte svare på en rekke private spørsmål. Navn, fødselsdato, stilling på Joker Kværnerbyen. Min egen begrunnelse på hvorfor jeg ikke hadde kvittering skulle også ned på dette gule papiret han holdt i de skitne hendene sine. Vi skreiv begge under, og da bare gikk han. Ikke fikk jeg et takk, ikke fikk jeg en klem, ikke fikk jeg et nummer til psykolog. Hva er dette for noe?!

Etter han skreik jeg "jammen, hva skjer nå da?! Blir jeg anmeldt?! Kan jeg ta med Pondusbladet hjem igjen imorra?!"

Svaret hans var et likegyldig "det kan du. Jeg er sikker på at ingenting kommer til å skje uansett!"

Ikke Jokergreit. Nei.

Dagens outfit - Jokeroutfit

Lyseblå skjorte(oppbrettet pga varme og for en coolere look)

Vest i lett ull

Mørkblå chinos

- alt fra UniformPartner

- Skal jeg hjelpe deg med noe?

Som en ekte Jokeransatt er jeg like serviceinnstilt overalt. Tilogmed på badet, ja.

Min far - en Jokerkjenner

Jeg lå henslengt på sofaen hjemme hos mor og far etter en hard kveld på byen. Øya glei igjen, hodet falt ned.

Bestemor var på besøk, og praten gikk. Blabla, hørte jeg. Helt til pappa plutselig sier "det er jo som Joker."

Hæh?! Min far snakke om Joker?!

Og da våkna jeg. Denne samtalen måtte jeg jo få med meg.

Det har seg slik at fettern til min far eier Joker Filtvet. Jepp, jeg har en slektning som eier en Jokerbutikk. Autografer skriver jeg etterpå. Så, så, ro i salen nå.

For noen år siden var det fem årsjubileum, da hadde han eid og drevet Jokerbutikken i fem år. I ekte Jokerånd blei det servert bløtkake og kaffe til kundene. Det var en fin dag. Sånn i samme slengen kan jeg jo si at han er en fantastisk sjef. En sånn skikkelig god Jokersjef.

Tilbake til samtalen mellom min far og bestemor. Det handlet altså om fettern som eier Joker. Og min far strødde om seg med Jokerkunnskap. Jeg måtte ta meg til hjertet, jeg fikk se nye sider ved min far. Min far - en Jokerkjenner. Er det ikke fantastisk, dere? Jeg er hvertfall sånn passe rørt.

"Han eier Joker og leier lokalet, men det er jo en sjef over han igjen. Han bestemmer delvis, men må jo ta imot annonser og tilbud som er felles for alle Jokerbutikkene. Og om han vil slutte må han selge, han kan ikke bare legge alt ansvaret på Joker."

Jepp. Det sa min far med sikkerhet i stemmen. Det hørtes ut som at han var på Joker sin side. "Joker kan ikke ta alt ansvaret om han vil slutte." Og sånn er det jo. Vil fettern til min far slutte i jobben som sjef for Joker Filtvet kan han ikke bare stikke av. Han må trå til selv!

Men la oss være ærlige her, hva er sjansen for at han vil slutte?

Rekk opp hånda de som ville ha kasta bort ansvaret for en Jokerbutikk! Oi, jeg ser visst ingen hender... Rart det der.

Joker Filtvet + Min Far = Sant

En helt spesiell drøm

Jeg våkna i dagtidlig og visste det var noe spesielt. Som vanlig lå jeg og slumra litt før jeg stod opp, og hva kommer jeg plutselig på?? Jeg hadde drømt om Joker! Det var egentlig en til tider en ganske stressende drøm, men du og du for en bra slutt! Her kommer den:
Jeg tror jeg bodde i et slags kollektiv med noen rare folk. Så merka jeg at jeg var sulten og jeg tenkte; Jeg går til Joker! Det skjedde en del på veien dit også, men det skal jeg hoppe over her. Så kommer jeg endelig fram og ser det vakre Joker-skiltet. Jeg går inn og finner det jeg skal ha, sjøl om det var litt vanskelig å finne fram. Så kommer jeg til kassa og hvem sitter der?! Det er a Kattrine selvfølgelig! Vi prater litt og så spør hu meg om jeg også vil jobbe der. Og selvfølgelig vil jeg det! :D Blir satt i kassa med en gang gitt! Men jeg har jo aldri jobba i butikk før... Plutselig er det KJEMPEMASSE kø, og jeg kan jo ikke kodene for grønnsaker :O Og ingen vil hjelpe meg. Stress! iiiih! Og alle kjefter på meg. Til slutt blir jeg kjempekjempesint på Kattrine og de andre som jobber der fordi de ikke hjelper meg. Brøler gjør jeg. Det hele holder på å bli ganske dramatisk, men så...Hvem kommer der!? Jo, ingen andre enn Kronprins Haakon og Mette Marit. De vandrer rett inn for å handle på Joker! Åh, hvilken dag! Tenk deg det a :D Først prøver vi å oppføre oss helt normalt, men til slutt sprekker det for oss og det blir det fest og gratis skoleboller til alle og enhver^^ (Veldig gode skoleboller på den Jokern altså). Og Haakon bare gikk og smilte og handla mat som om alt var normalt :)
Så smilte jeg også litt der jeg lå og stod opp for en ny dag som Joker-elsker <3