Meldinger om Joker...

Det var egentlig ikke Jokertid jeg ville skrive om...

Ikke kaffe heller, selv om kaffe er viktig i livet mitt.

For et par måneder siden skjedde det noe trist. Noe trist som til og med har en egen tag her i Jokerbloggen. Jokerkjendisen til Kattrine døde. Jeg er ikke sikker på hvordan hun døde, eller hvorfor. Men jeg husker jeg leste det på forsida av ei avis i butikken.

Det var på en måte som ellevte september, eller første gangen man ser ildfluer, eller som da Brå brakk staven for de som var født på den tida.

Men nå tenker du kanskje at jeg må ha vært skrekkelig spessilet interessert i denne fargerike dama, for å huske dette så godt? Men sannheten er at jeg egentlig ikke brydde meg. Ikke mer enn jeg bryr meg hver gang en annen halvkjent person dør i allefall. Jeg skulle til å si 'ukjent' i stedet for 'halvkjent' person. Men det ville vært en veldig stor løgn. Mange tusen 'ukjente' personer dør hvert sekund, og jeg ville overdrevet stort om jeg sa at jeg var så inkluderende at jeg ble lei meg over hver og enkelt av dem.

Men jeg sto da i kassa på 'Bunnprisen på hjørnet' og venta på å få betale varene mine. [Jeg veit det ikke er en Joker, men denne Bunnprisen er så nært en Joker at jeg faktisk pleier å få jokerfølelsen når jeg handler der.] Øya mine glei fort over Adressa, til Dagens Næringsliv, men endte opp på VG. Jeg kjøper aldri VG. Aldri. Skal man først betale foe ei avis skal det være ei avis jeg stolt kan si at jeg leser. Ei avis jeg kan gå med til papirinnsamlinga, og håpe på at jeg møter naboen på veien. Men å se på forsida til VG, det er lov. 

Det første som slo meg var at jeg måtte sende melding til Katrine. "Det har skjedd noe fryktelig" skreiv jeg. Det tok litt tid før jeg fikk svar, så jeg rakk å betale varerne mine. Det peip i mobilen, og jeg leste meldinga. Men jeg hadde brøddeig på henda.

Og sånn ble det, for på kjøkkenbordet lå Adressa, ikke dagens VG med førstesides oppslaget av Jokerdronninga..

Jokertid?

Jeg vil skrive et innlegg om joker. Joker har blitt så langt borte.

I dag skulle jeg hive et brukt kaffefilter i søpla. Vi hadde nettopp bytta søppelpse.

For selv om man bruker handlenett til daglig må man av og til ta en pose.

Jeg så ned i søppla. Jeg så ned, og så rett ned på en speilvendt jokerlogo skinnende gjennom den lyse, hvite plasten. Det gikk et lite sukk gjennom meg. Jeg stoppa opp to sekunder.

Men så heiv jeg det hvite overfylte kaffefilteret allikevel...

Kaffe har fått større plass i livet mitt enn Joker. Jeg har blitt til ei stressa surrete "gå med skjerf og skjørt"-jente. Er det virekelig dette jeg vil??

Ofte hører jeg at: "Nei, du er ikke gal enda, Astrid..." men jeg må innrømme at jeg savner Jokerlivet mitt. Jokerlivet som akk var så vakkert, så problemfritt.

Men problemer kommer og problemer går. Og av og til blir jeg nesten litt skuffa over hvor fort og greit tinga kommer og går. Jeg har eksamen om 5 dager... Jeg vedder på at det egetnlig er i mårra...

Jeg tror jeg må gå meg en liten tur til Jokerbutikken til uka. Kanskje bare gå rundt å flytte på litt varer. Late som om jeg er plystreren fra rote-butikken i uti vår hage... Eller på vareopptelling på Joker'n til Katrine. Kanskje jeg skulle til og med gått i flipp-floppere, og shorts. Kanskje jeg bare saver sommeren litt? 

Jeg hører at Statkraft har åpna Saltkraftanlegget sitt på nesten på Filtvet. Kanksje det blir drømmen? Jokerlivet mitt? Jobbe med Saltkraft og gå barbeint til Joker'n?

Joker-sektleder?

Åja, det kilte litt i magen din av den tittelen og? Det kan jeg tenke meg.
Men nei. Joker ligger langt unna å være en sekt, her er det frivilligheten som rår og kollektivt selvmord vil vel ingen Jokertilhengere være med på.
Ikke trenger man en leder heller. Sosialismen lenge leve - vi deler likt og smiler lykkelig på Jokern.

Fine tanker. Jeg hadde de, jeg og. Helt til jeg kommer over en velkjent komiker, tidligere kjent for løfting av Krekar, som betror seg til Dagbladet. En fast kunde om sommern på Joker Filtvet er, hold deg fast, sektleder. Sektleder! Vi har en sektleder på Jokern.

Mine Jokertanker flyr. Er det bevisst at hu har valgt Jokern som fast butikk? Er Joker Filtvet den Utvalgte? Blir melkekjøla til et hellig tempel hvor vi, de Jokeransatte, tilber Jokerguden? Finnes det en Jokergud? Og hvis ikke, hvem vil vi da tilbe?? Kommer jeg snart til å ta på meg en grønn kappe, gule strømper og en rød lue, si det er min nye uniform? Vil CSI Miami(med The Who - Teenage Wasteland som bakgrunnsmusikk) snart finne seks Jokeransatte formet som bokstavene i Joker på pauserommet? Døde? Og mora til Jokersjefen ligger over J-en som en rosin-O?

Jeg er redd. Jeg sover ikke lenger om nettene. Lurer bare på når hun vil slå til. Vil vi forstå det, eller vil det komme som en kniv i brystet på t-banen mot Holmenkollåsen?

Heldigvis blir været dårligere. Ingen beveger seg ut da. Ikke engang en sektleder. Jeg håper på regn resten av sommeren. Torden og lyn.


Hege Storhaug, vær så snill. Ikke ta oss. Vi har ingenting å gi, ingenting å tilføre en sekt. Og hva er vel en Jokersekt uten Joker-høyeste-sjefen? Han er ikke lett å få tak i. Han er helt på andre siden av landet. Det er langt. Altfor langt for deg, Hege. Du har korte ben. Du ser så sliten ut. Sett deg heller i en båt og ro til Sandøya utafor Tvedestrand. Der jobber det en kjekk kar. Han er nok mye mer villig. Kom igjen nå, Hege, ro.


(for spesielt interesserte, trykk her) http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/innenriks/hege_storhaug/shabana_rehman/7319415/

Jokerfestival

Det er sol. Det er sommer. Alle går rundt og lever ut de mest klisjefyllte iskremfylte strofene av enhver Postgirobyggetsang, og ja, det er faktisk sant: jeg har vært på intet ringere enn en vaskekte Jokerfestival!

-Jokerfestival?? tenker du kanskje nå. -Men du jobber da ikke på Joker du, Astrid? Det er noe jeg selvfølgelig er rungende klar over. Men så må jeg også få lov til å poengtere det faktum at jeg faktisk fikk lov, eksklusivt, å være med på vareopptelling på den hvite idylliske Joker Filtvet. Jeg må vel innrømme at det kanskje er en tåspissokk forbi grensen til å bikke over på det som ikke lenger kan kalles kun et ”artig lite folkehøyskole-påfunn”: å jobbe helt gratis, kun fordi der er snakk om en Joker. Det var en tanke som selvfølgelig også slo inn i hjernebarken min den tidlige søndags morgenen. Men dette var også en tanke jeg like fort dytta ut igjen, gleden over å få lov til å telle flasker, registrere flasker, rette på flasker, og sist men ikke minst slippe unna tredve grader i skyggen, var for sterk. Da vi gikk ut av butikken igjen, etter at minuttviseren hadde tatt en iherdig 360, tenkte jeg med meg selv: -Dette levde opp til forventningene. Nesten. Jeg hadde fått lov til å telle, rette på og løfte tilbake flaskene etter at de var registrert. Jeg hadde til og med fått en fersk seigmann av selveste mora til Jokersjefen!

Nei, når jeg sier Jokerfestival mener jeg ikke en slik festival hvor alle går rundt kledd i Jokerfarger, og hvor alle artistene har medvirket på de Jokeransattes interne musikkvideoer. Tidligere erfaringer har nettopp lært oss at Joker og musikk kan føre til de mest traumatiske opplevelser. Uten å gå mer i detal kan jeg røpe at det innebar en tidligere rektor, en solfylt strand, boybandbevegelser og vann høyt opp til de oppbrekka buksene ved anklene. Dette er en dyrkjøpt erfaring jeg nødig vil utsette andre for. Men stopp nå opp et tidshjerteslag. En Jokerfestival hvor alle er kledd i Jokerfarger? Se for deg Jokerlogoen. De naturlige tre stripene i gult, hvitt og grønt. Du tenker kanskje: Tre striper. Tre striper i gult, hvit og grønt. Nei, det har jeg jo sett før. Det er jo det samme som Felleskjøpslogoen! -Hm, nei.., sier du nok. For det første veit du kanskje ikke hvordan Felleskjøpslogoen ser ut, og for det andre så det andre så står det jo ”Joker” over disse stripene. ”Joker” med en stor litt vindskjeiv rød prikk over ”j”en. Men andre ord Jokerfargene: grønt, gult, rødt. Overlykkelige mennesker rundt deg overalt kledd i grønt, gult og rødt. På en strand på sørvestlandet. Sol i fjeset og vind i håret. Og i midten av dem alle: Jokeroversjefen i grønn trikot. Neei!! Kjøttmarked?! Joker-trafikklysfest?! Traumene kommer tilbake…

Jokerfestivalen jeg var på var ikke traumatisk en plass. Den var som et av disse øyeblikkene hvor man liksom blir litt glad fra skulderplatene, og det liksom sprer seg til man er lykkelig over hele seg. Litt den samme følelsen jeg fikk som når jeg oppdaget at min venninnes faste Oslo-Trondheims rasteplass kiosk ikke var ringere enn selveste stor-Jokeren i Østerdalen!
Nei, denne festivalen fant sted på en liten øy ytterst mot havet, sør for vest og nord for sør av landet, og en halv kilometer forbi Jokern. Brua over til øya var soppas smal at man måtte ha trafikklys (!!!) for å få overfarten til å gå sammentreffsfritt. Men viktigst av alt:

Musikken er i hjertet, og solen den varmer
Langt borte fra barneskrik og farsetarmer
Vasse barbeint fra kaia, i havet av sølv
I alles høyrehånd henslengt en pose med… fra Joker!

Sør-Amerika-joker?

Soundtrack: Kaada - Music for Moviebikers(hele albumet, ja, på repeat - flere ganger)

Dette handler strengt talt ikke om Joker, men som ellers i livet er det viktig å se gjennom fingrene på ting.

Det er jo selvfølgelig litt Joker med i bildet. Vi kan tilogmed snu om helt og vinkle fokuset inn på Joker. Som alltid.

Jeg var ferdig på jobb, Jokerjobb, og skulle ta en tur til Oslo for å møte en gammel kjenning. Gleda meg, gjorde jeg. Selvom det jo var trist å slutte på jobben.

Bussen fikk seg avgårde, og kjørte etter noen kvarter forbi Jokeren som ligger i Nærsnes. Det er altså en Joker i Hurum og en Joker i Røyken. Verden er fantastisk, og vi veit det.

Men det var som at jo lenger unna Jokeren på Nærsnes vi kom, jo verre gikk turen inn mot Oslo. Jeg kjente den svale luften fra bussens air-condition-system, svevde i Jokerrus og sovnet nesten. Grunnen til at jeg bare nesten sovnet, var stemmen til bussjåføren; "denne bussen har tekniske problemer og kjører dessverre ikke til Oslo i dag! Jeg må be dere gå av!"

Vi gikk av.

Det dampet fra asfalten. Svetten fordampet før den rakk å trenge ut til huden. Gresset begynte å ryke. Ingen buss, hva nå? Vi stod der og ventet.

En ny buss kom. Endelig.

Med ett gikk mine tanker over til Sør-Amerika. Det o' så vakre Sør-Amerika. Lufta på bussen var så tett at vi støtet borti. Luften var vår air-bag.

Bortover mot sivilasjonen blei bussen fullere og fullere. Fylt opp til randen. En dråpe til, og det ville rent over. Og dråper var det masse av. Svettedråper.

Jeg mimret for meg selv om slitne bussturer i Sør-Amerika. Kjente svetten kile seg nedover armhulen. Ryggen klistret seg fast til setet. Kunne steke pannekaker med vindusruta. Blåbærsyltetøy kunne jeg koke på panna mi. Men jeg gjorde det ikke.

Istedetfor blei jeg sittende å høre på en svett dame som ikke fikk sushien sin. Hu hadde bestilt den og skulle komme akkurat tidsnok når den var ferdig. Bussen skulle frakte henne dit i tide. Den gjorde ikke det. For en fryktelig buss!

Føkk henne, tenkte jeg, og kjente en deilig glede bre seg i kroppen da vi svingte inn i Oslo. Endelig få møte denne gamle kjenningen igjen. Og Joker, ikke minst. De er jo overalt i Oslo. Ikke rart det er hett der!

Jokerkake

I dag var det en storartet dag på Joker Filtvet. Vi hadde fått kake! Bløtkake. Fra Posten!
Fordi Posten i Butikken blei kåra til den beste Post i Butikk for første kvartal i 2009.
Det er en bragd som fortjener kake, ikke sant? Jajamen.

Vi glemte alt av kunder og varer, og satte oss på spiserommet. Der spiste vi kake. Det var en god kake. Og selvom den eneste nytta jeg har gjort for posten er å sette på et frimerke her og der, så koste jeg meg fullt ut. Kanskje det var det ene frimerket den ene dagen som gjorde det hele?

Men da de andre kollegaene begynte å baksnakke sjefen, som har tatt ferie, vasket jeg tallerkenen og gikk ut i butikken. Vettu hva, baksnakking av Jokersjefen vil jeg ha meg frabedt. Her går han dag ut og dag inn, sliter bakenden av seg. For sine ansatte og Jokerkundene våres.
Jeg gikk ut, men blei stående halvveis i dørkarmen og høre. Sjefen hadde vært sint. Jokersint? Sint er vel ikke et ord i Jokerordboka. Men sint hadde han visst vært. Jeg tror ikke noe på dem.

En Jokersjef som sint blir litt som Karl i Mot i Brøstet. Bare komisk.

Jokersommer - igjen

Da var det sommer igjen. Ikke bare sommer, men Jokersommer. Fineste sommern på jord, spør du meg.

Det er tid for å stå opp til fuglekvitter(les: måkeskrik), ta på seg den blå Jokert-skjorta med "God sommer" i gul skrift på ryggen og tusle bort på Jokern.

Det er tid for å ta på seg flip-flopene istedetfor svette converse når man skal på jobb. Traske rundt i butikken mellom hyllene med lyden av flip-flopper etter seg. Få hard hud mellom tærene.

Det er tid for å stå bak kassa og sladre med de fast ansatte. Hvem har fått barn, hvem har vært utro med hvem, hva gjorde hu her når hu egentlig skulle være der, hvorfor kjøper han plutselig sånn røyk som bare den ene jenta røyker. Fnise og skravle lavt.

Det er tid for å kjenne muskler som brenner når du fyller opp og fyller ned alle bruskassene som står ute i butikken. Gå opp og ned på tomme kasser, lempe ut og lempe inn, løfte hit og løfte dit. Oppe på de tomme bruskassene ser du alt som ingen andre ser. Og du smiler.

Det er tid for å slå av en prat med den gamle dama, som tidligere kalte seg lærerinne. Hu sier det er fantastisk å være lærer, jeg smiler. En annen gammel dame spør hva hu skal ha til middag. Fisk, sier jeg. Fordi fisk er godt.

Det er tid for å gå rett på jobb etter å ha vært på stranda i noen timer med en venninne eller slektninger som er på besøk. Smake saltvann, lukte saltvann.

Det er tid for å hilse pent på nye og gamle hyttefolk. De som er blitt en del av Filtvet - de som hilser med armen på vei inn døra og har sluttet å spørre gourmetrettede spørsmål. Og de nye - som hilser med øynene først ved endt handletur og spør gourmetrettede spørsmål.

Det er tid for å steke herlige wienerbrød som sloss med lukta av saltvann ned mot Fyret. Drysse melis over og servere på sølvfat. Smugspise et siste wienerbrød du glemte å drysse melis over.

Det er tid for å ta en matpause på det slitne spiserommet. Se på mens den gamle dama, som og jobber der, vasker benken. Snakke om livet.

Det er tid for å tøyse med sjefen. Kaste sammenkrølla kvitteringer på han. Slå han i magen. Få høre samme gamle greia; "hvordan går det med kjærligheten, da?"

Det er tid for å hjelpe de eldste kundene. Finne deres varer. Bære ut i bilen(les: rullatoren). Klappe dem på skulderen og le av deres morsomme vitser. Høre historier fra deres storhetstid. Noenganger nevner de bestefaren min, og alt er helt magisk inne på Jokerbutikken.

Det er tid for å gå hjem etter endt arbeidsdag. Få mat av mamma. Legge seg i solen og tenke at aah, livet er problemfritt. Jokerlivet er helt problemfritt.

Jokersjef

Du tenker kanskje at en sjef er en sjef. Vel, en Jokersjef er og blir noe for seg selv.
Jokersjefen kan være sint, irriterende, uimotståelig sjefete og enkelte ganger litt kranglete. Men det gjelder bare 0,001% av tiden de bruker på å være, nettopp, en Jokersjef. Og de bruker mye tid på det!

Jeg har to flotte eksempler på Jokersjefer som bruker mye tid på det. Ved et kjapt regnestykke kan jeg finne ut at de bruker 99,999% av sin tid på å være Jokersjef.

Det er heller ikke bare fingrene på tastaturet de bruker. De bruker ryggen når de bærer de tyngste eskene, og potetene, ikke minst. De bruker høyre arm når de sender varene til kunden varsomt langs rullebåndet. De bruker venstre hånd når de leverer kvitteringen fint i kundens hånd. De bruker beina når de går fram og tilbake mellom reolene for å se hvordan varene, og kundene, har det. De bruker lårmusklene når de plasserer hermetikkboksene på nederste rad. De bruker smilemusklene - hele tiden, uten å bli slitne.

Det høres fantastisk ut, og det er det også.

I dag fikk jeg oppleve to Jokersjefer i et herlig samspill. Han ene ville at jeg skulle jobbe hos han neste uke, mens det jo var hos han andre jeg egentlig skulle jobbe. De snakket sammen. Argumenterte hver for seg. Han ene var i en lite-ansatte-krise, mens han andre var i feriemodus(det kan vel ikke kalles krise?). Han i feriemodus var på vei til å gi opp sin ene uke med ferie. Sju dager av 365, hva er vel de verdt sånn i det store? Det var nok tanken hans. Han var på vei til å fortelle sine barn at årets ferie ville bli avlyst, kona kunne bare glemme å sole seg et annet sted enn hagen i år. Men da snur den lite-ansatte-krise-sjefen om og sier han nok skal få orden på det. Feriemodus-sjefen skal selvfølgelig ikke ofre ferien sin for ham. De forstår hverandre.
Feriemodus-sjefen har og vært i lite-ansatte-krise, mens den lite-ansatte-krise-sjefen har og vært en feriemodus-sjef.
Det er jo noe av de fine med Jokersjefer. De er forskjellige, men allikevel så fantastisk like!

Det kan tilogmed en som liker ulikheter like.

Jokerbarnehage

Jeg har nettopp begynt å jobbe i en ny barnehage - eller rettere sagt - min egen gamle barnehage. Det er i grunn ganske trivelig. Mange gode gamle minner dukker opp igjen. Ikke så mye som er forandra fra den tida egentlig. De samme ansatte er der, de samme lekene er der, bare barna er bytta ut i nyere modeller. Og en ting til: Jeg har fått større kunnskaper. For da jeg selv gikk der visste jeg ikke det jeg vet nå - det er en Jokerbarnehage!

Det skjedde i går da vi var ute og lekte. Noen lekte butikk og noen lekte kaniner, atter andre sykla om kapp. Men plutselig rettet alle oppmerksomheten mot en rød postmann-Pat-bil som stoppet utenfor porten. Oi, er det posten?, spurte jeg, dum som jeg var. Neeii, det er matbilen, ropte barna. Hjertet mitt gjorde et gledes-rundkast da jeg så mannen som kom ut - han hadde Joker-uniform på!! Hjernen min resonerte kjapt: Mannen har joker-uniform + han kommer med mat til oss + jeg gikk i denna barnehagen da jeg var liten =vi får mat fra Joker!! JEG har vokst opp på Joker-mat!!! Uten å vite det! :O Ikke rart maten i barnehagen allitid smakte godt! Ikke rart jeg har vokst opp til å bli en Joker-elsker! Alt falt plutselig på plass, og jeg kjente at det var dette som hadde mangla. Klarheten i at jeg faktisk (til dels) er oppvokst på Joker-mat. Joker-mat som kjøres ut til de som vil ha. Det er service det.

Da mannen hadde bært inn all den deilige maten og vi vinket ham avgårde, var det bare en ting som manglet i dette vidunderlige bildet. Hvorfor hadde han en postmann-Pat-bil og ikke en sånn flott Joker-varebil jeg så i Haugesund i helga. Da hadde det ikke vært noen tvil om hvor han kom fra og hva hjertet hans banket for. Kanskje er det dårlige tider for Joker Kalvsjø/Kæsji? Nei, det våger jeg ikke tenke på. Det viktigste er at den lever.

Fra nå av blir det ekstra koselig å komme på jobb i barnehagen. Jokerbarnehagen <3

JokerNEI

Det er med tungt hjerte jeg meddeler dette. Mens jeg skriver dette vrir jeg meg i fosterstilling.

Pinsehelgen så lovende ut. Sol og glade dager. Lørdag var en stor dag for enkelte Jokerbutikker, da de stengte tidlig og var stengt både søndag og mandag.

Søndag tok jeg turen til en park. Der blei vi liggene rett ut i noe som føltes som flere år. Etter flere år uten mat blir man sulten. Noe som aldri har skjedd meg før skjedde da; det blei en diskusjon om hvilken butikk vi skulle gå på. Hovedspørsmålet var selvfølgelig hvilken butikk som var åpen på en søndag, en pinsesøndag. Jeg kan ikke sitere, pga noe hukommelsessvikgreier.

Det jeg derimot kan sitere, uten noen som helst følelse av at det er riktig og bra, er mitt uhell. Grunnen til dagens fosterstilling. Det er omtrent som at du våkner opp dagen etter å ha vært på fest. Du har kongler i håret, påtegna katteværhår i ansiktet, kjøttsår på knæra, skjelvende hender og stivna spy i munnviken. Akkurat sånn føles det.

Uti diskusjonen tok jeg meg rett og slett i å si "jammen, da drar vi jo på *annen matvarebutikks navn*!"

Jeg mente det ikke. Jeg mente ikke, med hånden på hjertet, at vi kunne dra på en annen matvarebutikk! Hva gikk galt? Har skammen kommet for å ta meg? Ja, det har den.

Jeg har bare en ting å si til alle Jokervenner der ute. Unnskyld.

Og en fin trøst kan vel være at vi endte opp med å dra på Joker? To forskjellige tilogmed. For ja, går man opp til Tannlegehøyskolen får man muligheten, en fantastisk sjanse, til å gå på to ulike Jokerbutikker. (Roro, jeg sa jo unnskyld!)

Jokerkalender2

Astrid, denne er for deg!

Min Jokerkalender ser sånn ut.

Snart får vi kanskje en Jokerkalender i vaskekjelleren og. "Ja, du hadde vel satt pris på det", sa min ene samboer til meg.

Og med dette sender jeg spørsmålet videre; hvordan ser din Jokerkalender ut?

Jokerkamerat

I dag glapp det ut av ham. Øystein, en flittig lærerstudent, har fått sommerjobb. Han satt der, tilbakelent i sofaen. "Har noen av dere fått sommerjobb, eller?"

Han ventet ikke på noe svar fra meg, svarte bare på sitt eget spørsmål med sarkastisk undertone; "ja, du din Jokerfrelste tulling skal vel jobbe på Joker, du?"

Ja, jeg skal vel det. Og det varmer hele min kropp å tenke på det!

Men som at jordkloden gjorde en dreining, tok en 360 med flip, lente Øystein seg mot meg og sa "det skal jeg og".

Hadde jeg spist noe i det sekundet hadde jeg satt det i halsen!

Vår alles kjære Øystein skal jobbe på Joker på hjemøya si. Jeg fant han tilogmed i å skryta av Jokeren sin. "Det er den koseligste Jokerbutikken i hele verden". Jeg kan nesten tenke meg det. På en øde øy, nede ved havet på brygga. Den har tilogmed ølservering. Eller, det var kanskje noe annet...

Jeg lovte han at vi skal komme på besøk til han i sommer. Er han og Jokeren så bra som han skal ha det til, skal han kanskje få bli medlem i Jokerklubben og? Han kan bli gjesteskribent her, foreslo jeg. Han bare lo.

Men jeg veit at han gleder seg til å få besøk, og kommer til å smile ekstra mye for å få lov til å bli medlem.

Jokermatematikk for de lærde

Matematikk er et lite populært fag blant normaleleven. Jeg som lærerstudent lærer da hvordan vi kan gjøre dette grusomt kjedelige faget spennende og interessant. Ikke minst relevant!
Og hva er vel ikke bedre da enn og rett og slett putte inn litt Joker i matematikktimen??
Jo, det er jo en genial ide.

Her om dagen, uten å lure noen var det andre mai, tok jeg meg tid til å studere kvitteringene som lå igjen etter at noen kunder hadde vært innom. Det er da jeg oppdager det utrolige! På et minutt(sett bort fra et lite ubetydelig sekund) har jeg ekspedert tre Jokerkunder. Dette er nærmest Jokerantastisk!
Sett at det er i gjennomsnitt tre kunder per minutt. Så tar vi en helt tilfeldig dag, for eksempel torsdag. På torsdag(og alle andre hverdager) er Joker oppe i 11 timer. Hver time består av 60 minutter.
Multipliserer vi antall timer med antall minutt i en time får vi antall minutter på en hel dag.
Henger dere med så langt? Det gjør ikke jeg...

11*60=660

På denne torsdagen er altså Joker Kværnerbyen oppe i 660 minutter. Det er nesten 666, et lite guddommelig tall, så det var godt det stoppa rett før. Puh.

Så går vi tilbake til kvitteringen med det herlige funnet. 3 kunder per minutt. Hvor mange kunder er det da på en hel dag?
Dette er en vrien problemstilling mange vil sette fast ved. Det er altså normalt å få trang til å klø seg i hodet.
I følge meg, den lærde lærer(les: jeg har rett, uansett), må vi altså multiplisere antall kunder i minuttet med antall minutter i alt på en hel dag.

3*660=1980

1980 kunder altså. Hvis det hadde vært fast linje. Her kan vi gå inn på grafer og funksjoner og det som er, men dette vil vi gå nærmere inn på ved en senere anledning. Beklager.

År 1980 - starten på det som skulle bli det mest fantastiske tiåret noensinne. Irland vant Melodi Grand Prix og selveste Jimmy Carter var president i USA. Her regjerte den mest folkekjære kongen, Olav, og alle var så og si lykkelige.
Så dette er et fint tall for antall Jokerkunder på en dag.

La oss dra det litt lenger. La oss si at disse 1980 kundene handler for 115,50 kroner hver. Hvor mye penger får Joker Kværnerbyen inn da? Dette er jo et veldig relevant spørsmål. Nevn penger for skoleelever og de er med! Det er som å mate løvene - ikke gi dem havre, gi dem kjøtt!

Det blir altså multiplikasjon igjen. Vi multipliserer antall kunder med summen. Da får vi svaret vårt.

1980*115,50=228690

Og DET er mye penger. Hvor mye kan vi som jobber på Joker og får disse pengene handle for disse pengene igjen?
Hvis vi går tilbake til år 1980 igjen, da, hvor 1kg poteter kostet 1,21. Hvor mye poteter kunne de Jokeransatte i denne butikken handlet for pengene Jokerkundene legger igjen i kassa?

228690*1,21=276714,9

Det er masse det. Det blir en heftig potetfest.

Men nå må vi ikke glemme at Joker selv ikke får alle pengene kundene legger i kassa. Varene kommer jo ikke på noe sølvflat flyvende inn i hyllene. Nei, her må man visst betale for det man vil ha. Og Joker vil ha mye. Hver uke betaler Joker 10000 for varene de får levert i pappesker på paller. Nå fikk kanskje noen litt klamme hender her? Hva skal vi gjøre nå? Hvordan skal vi regne?? Slapp av, husk at jeg skal veilede dere gjennom dette også.
Vi har altså 228690 kroner på en dag, og for å gjøre det hele litt enklere sier vi at til tross for mindre åpningstid legger kundene igjen samme sum i kassa på lørdag og søndag. Da har vi 7 dager i uka, hvor vi får inn 228690 kroner. Så skal det trekkes fra 10000 kroner. Men kan dette trekkes fra den daglige summen, når det som skal trekkes fra gjelder hele uka?
Nei.
Dette er hva vi må gjøre:

10000/7=1428,57142857142857142857

Her dukket det faktisk opp et periodisk rasjonelt tall! Utrolig! Men dette lærer du kun om hvis du velger lærerutdannelsen, så dette dropper jeg nå.
Vi kom nå fram til hva Joker må betale daglig for sine varer; 1428kroner(vi dropper desimaltall)
Deretter må dette igjen trekkes fra den daglige summen kundene legger i Jokerkassa.

228690-1428=227262

Der har vi altså svaret våres. Om vi trekker fra det Joker må betale for varene sine, får Joker på en helt vanlig dag inn 227262kroner. Så kan vi regne igjen hvor mye poteter vi hadde fått for dette. Men nå tror jeg jaggu timen er over.
Å regne videre får være hjemmelekse.


Nå har vi lært hvordan vi multipliserer, deler og trekker fra. Vi har lært hvordan vi setter opp regnestykker. Og vi har lært litt om det som skjer bak lukkede dører på Joker(potetfestene er meget populære). Og alt er regnet med kalkulatoren på PC-en! Er ikke verden og den nye teknologien fantastisk?
Jo, det er den virkelig. Kanskje ikke bedre enn i 1980, men vi kommer oss.

På vei hjem fra jobb med Jokerposen

Sola skinner fortsatt litt bak horisonten. Det er kald vind, men jeg tar ikke på meg jakka. Det er ingen mamma som passer på meg, jeg blir forkjøla.
På veien møter jeg en kollega, den svenske kollegaen. "Vad du ser pigg ut", sier hun og smiler litt skjevt. Jeg forstår ikke. Men ser ut fra smilet at det ikke er positivt. Heller en bemerkning på at jeg ser sliten ut.
Bussen kjører fra meg. Jokerposen kjennes tyngre der jeg går opp bakken for å vente på en ny buss.
En rødhåret jente står på bussplassen. Hun smiler. Jeg mimrer litt for meg selv; livet var mye enklere før - farg håret rødt og du er lykkelig. Naive, unge jente, bare vent du.

Jeg slenger meg ned på nærmeste sete. Jokerposen får ligge på setet ved siden av. Jeg tar ikke hensyn til de som må stå i den skjeve midtgangen. De får stå, Jokerposen trenger hvile, han bærer tungt.

En dame setter seg på motsatt side av meg. Hun er klam i ansiktet, svetteperler triller nedover pannen. Hun lar ikke skinnremmen på veska ligge i fred, hun gnuger til den begynner å knirke. Skjelvingene hennes gjør det vanskelig å gå ut av bussen, hun blander seg ikke lett med folkesamlingen på Jernbanetorget. Som olje i vann.

Det er en forstyrrende lyd på andre siden av midtgangen. Han sitter der, tygger tyggis og hører på reggae. Ser ikke oss som har samlet våre blikk om ham. Vi ser på hverandre. Inni oss tenker vi alle at det er normalt å gjøre slik i hjemlandet hans, vi godtar det.

Dama foran meg ser drømmende ut på husene vi farer forbi. Drømmer om et liv hun ikke har. Drømmer om det hun kunne hatt, om hun bare turte. Jeg lar henne drømme i fred.

En jente med svett hår kommer og vil sitte. Jeg flytter Jokerposen på fanget. Hun har trent. Jeg har ikke trent. Jokerposen sklir ned fra fanget, jeg klarer ikke holde den oppe. Mine armer er for svake, Jokerposen for sterk.

Jeg skal av. Blikket mitt treffer de tomme øynene til gutten med nazisveisen. Jeg skvetter når blikket mitt blir fanget av et par intense øyne bak. De tilhører en mann med krøller. Han burde jo være hyggelig, hvorfor dette intense blikket? Hvorfor ser nynazisten så tomt ut i lufta? Er det slutt på krigen, kanskje?

Det er bare et lite stykke igjen. Foran meg kjenner jeg igjen jenta med det svette håret. Rumpa hennes er ikke så mye finere enn min. Jeg kan gå opp i leiligheten hvor rullegardinene er festet og spise potetgull. Jeg gjør det med et smil. Jokerposen har kommet i skapet, der har vennene hans ventet lenge.

Jokersavn forårsaker Jokerhumor

Jeg kjenner et Jokersavn. Det er nesten så Joker er glemt. Men jeg, og dere andre, veit jo at Joker aldri glemmes. Det ligger for nært hjerte, grodd litt fast i hjerterota mi.

Og nå river det litt i hjerterota. Jeg savner å snakke om Joker, jeg savner å se en Joker i horisonten, jeg savner å le med Jokerkollegaer, jeg savner alle de fantastiske Jokerkundene, jeg savner bruskassene på Jokerlageret.

Det er lenge siden forrige Jokerøyeblikk.

Men noen lystige bilder gjør meg Jokerglad igjen.

Jokerhumor på sitt beste.

Jokerkalender

Detta er min Jokerkalender. Hvordan ser din Jokerkalender ut?

Med Jokerkunden på fest

Selvom eksamenlesing prioriteres sterkt for tiden, må en flittig student kunne ta seg en pause. En såkalt festpause. Eller blir det pause fra fest? Pausefest? En pause som er som en fest?
Greit, jeg legger fra meg bøkene jeg leser til eksamen i, og drar på fest!

Dette var for å feire en venninne fra den tiden vi satt på tegnerommet og tolket våre bilder med malerpenselen i munn. Eller kilende over panna, for det var godt det! Nå er vi voksne og studerer hvert vårt sted, hun på Blindern, jeg på Høyskolen. Men har dette noe å si, når poenget mitt er noe helt annet?
Litt, kanskje.

Vi spiste på Egon på et udefinerbart sted. Det var latter og knuste ølglass. Litt kriminalitet var det og, men det vil jeg så absolutt ikke gå inn på. Fysj, sier jeg, også er vi ferdig med det. Maten var god, alt var godt.
Men nå må vi gå litt tilbake i tid for å få fram poenget mitt ekstra tydelig:
Vi måtte gå til kassa/baren for å bestille det vi skulle ha. Så der stod vi, bursdagsgjestene i en evig kø. Så kommer en bursdagsgjest tuslende aleine. Bursdagsbarnet sier "heeeei!" med et stort smil. Dette er tydeligvis en hyggelig person, tenker jeg. Men så ser jeg på han, uten at han ser på meg, og jeg ser et kjent ansikt! Deretter går alle mulige tanker gjennom hodet mitt: Går han i klassen min? Er det broren min? Er det en venn av meg? Gikk jeg på barneskole med han? Har jeg bada med han noengang??
Jeg finner ingen svar, og må spørre bursdagsbarnet om det er noen muligheter for at jeg har sett denne gutten før. Nei, sier hun. Hun sier det så bestemt at jeg slenger fra meg tanken om at han er kjent, han er nok bare skuespiller eller noe.

Ved bordet sitter han, og han bestemmer seg plutselig for å ta en hilserunde. Dette er visst en sånn vanlig greie, høflighet eller bare nysgjerrighet, det veit ingen. Han kommer til meg, og mens han holder hånda mi såpass hardt at det er behagelig, sier han "Du jobber på Joker Kværnerbyen, ikke sant?"
Og jeg ser Gud, jeg ser Lyset, jeg ser gylne trær, jeg ser de tre vise menn, jeg ser Mekka og Allah! Selvfølgelig! Selvfølgelig måtte det være en Jokerkunde! Der og da tenker jeg at livet ikke kan bli bedre.

Allikevel velger jeg å ikke snakke med han. Selvom Jokerarbeidere er ganske personlige og ikke særlig høye på pæra, tenkte jeg at det ville blitt for profesjonelt. Alla "På Joker har vi en brødgaranti, har du merket det hos oss? Og finner du ikke Ukens Joker, får du den til samme pris neste uke!"
Sånt snakk er koselig, men passer seg vel ikke i en bursdagsfeiring? Vel.

Nå må dere jo ikke misforstå meg, jeg sitter hele kvelden og håper at vi snakker sammen. Sitte ved elvebredden og dele våre tanker og meninger. Åpne oss for hverandre. Jeg sitter og håper på dette hele kvelden. Men ingenting skjer.
Ikke før han bøyer seg over bordet og spør, passe lavt, om jeg trives på Jokern. Hva annet enn et JA! kan vel svaret mitt være. Så da sitter vi der og har en meget dyp og lite profesjonell samtale om Joker. Vi kunne sikkert ha sitti der og snakka om livet rundt Joker hele natta. Hadde det ikke vært for en backpackertulling som vil tolke bilder, og der og da blei jeg dessverre litt nostalgisk. Jeg angrer bittert.

Utenfor skinner elven vakkert, og under lyset fra lyktestolpen lover jeg han, min kjære Jokerkunde, å komme med et jublende hei til han, etterfulgt av navnet hans, neste gang han kommer innom Joker Kværnerbyen. Og er jeg i riktig Jokerhumør tar jeg en dans for ham. Men oi, jeg er jo alltid i riktig Jokerhumør, for det er jo ikke så vanskelig med sånne kunder. Nei, det er det ikke. Høhø.

Jokeriskrem

Jeg kommer fra landet. Det er en ting de fleste veit om meg. Jeg legger ikke skjul på det heller, overhodet ikke. Jeg kan like godt si det som det er: Jeg er stolt av å komme fra landet. Jeg er stolt av hjemstaden min. Kall meg gjerne bygdepatriot, men det er nå slik ståa er.

Hvorfor sier jeg detta nå?, kan du spørre, jo jeg kom på en hendelse fra denne påska. En jokerhendelse selvfølgelig! Det er jo derfor man skriver i Jokerbloggen er det ikke?

Men det har seg slik at på den binære veien mellom epost, fjesbok og Jokerblogg, hadde jeg forvilla meg inn spindelvevet av lokalnyheter på nettet. Mellom 'Se Franks Drømmedag'(-en repotasje om Frank fra Drammen som var så glad i pølser at dattera hadde spurt Nortura (min pølsemakerarbeidsplass) om faren kunne få lage sine egene pølser til sekstiårslaget sitt, noe han selvfølgelig fikk lov til. Nortura/Gilde har jo litt Joker-sjel inne i seg, de og, langt der inne-), og 'Fylletur på 1,2mil med lånt traktor' fannt jeg 'Vestfold største russebuss'. Russebuss med bøyelig ting midt på. Her i gården hadde vi ikke noe slik bærumistisk fenomen som russebuss, nei.

Vi hadde en god gammel rød caravelle, med tape, maling og rustflekker om hverandre.

Vi hadde en god rød og hvit russebil...

...sponsa av Joker!



Jeg tar opp igjen tråden der jeg mista den etter første avsnitt: Som sagt er det ei lita bygd, akkuratt så stor at når isbilen kjørte runden i boligfeltet ved 'sentrum', da hørte alle i hele bygda at det var fint vær, og da var isbilen på vei.

Jeg har alltid drømt om å møte isbilsjåføren. Jeg trur han er en snill mann. Han deler jo ut is til alle barna.

Isbilen kom aldri til oss. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg sto forventningsfull ute på tunet og håpet at kanskje denne gangen, bare denne gangen, skulle isbilen svinge av fylkesveien og inn på veien vår. Men det skjedde aldri. Ikke en eneste gang.

Tilbake til denne påska. Det har seg slik at jeg er en nokså god venninnne med dattera til sjefen på Jokern på Sundbyfoss. Det hadde seg nettopp slik at venninna mi, Connie, hadde fortalt sin far, Jokersjefen, om Jokerfasinasjonen vårres. Jokerfasinasjonen til ho Kattrine, Marrgrete og undertegnede.

Jokersjefen synes det var veldig morro, sa Connie. Og ikke bare det! Jokersjefen på Sundbyfoss, han har intet mindre enn lovet at hvis, (han veit selvfølgelig ikke om vår lille snarstopp på vei hjem fra døgnkanoturen), hvis vi noen sinne skulle kommet oss bort til Sundbyfoss. Da skal han personlig spandere iskrem på oss alle tre.

Jeg fikk aldri bekrefta min teori om at isbilmannen er en snill fyr. Men en ting er sikkert, Jokeriskremsjefen, han er mye snillere!

Jokeraction

I påsken var det action på Kringsjå i Oslo. En mann og hunden hadde romantisk date i ettromsleiligheten, hvor levende lys inngikk. Jeg ser det for meg, og det ser ytterst meget koselig ut.

Men en viktig ingrediens var glemt. Var det skinnfelle foran peisen? Var det spaghetti og kjøttboller? Var det kanskje en rull med svarte poser for hundens avføring?
Noe var det hvertfall. Og han kunne vel ikke finne det noe annet sted enn på Joker? Nei. Mangler du noe, finner du det på Joker.

Så han tok turen ned. Denne gamle mannen, som helt sikkert hadde stokk og hatt, tuslet ned den korte turen til Joker. For kort tur var det, Joker er jo alltid helt i nærheten.

På Joker Nordberg var det mørkt. Mørkere enn natten. Bare Joker-skiltet blinket litt på skeiva. Var Joker stengt? Mannen så på klokka han hadde på høyre arm, fordi han var venstrehendt. Klokka var nærmere åpningstid enn stengetid! Nei og nei. Mannen var visst helt i svime, han slo seg på pannen og sa til seg selv at Joker er stengt og at det var dumt. Han gikk hjem igjen til hunden og ettromsleiligheten sin.

Men hva skjer når man har romantisk date med levende lys, og glemmer å slukke lysene før man går ut? Og i tillegg har vinduet oppe, med flagrende gardiner like ved lysene? Jo, det klarer vi alle å konkludere oss fram til. Og om Jokeren er aldri så nærme, kan dette lille uhellet inntreffe når og hvor som helst.

Det var en annen mann som hadde sett et skarpt lys fra ettromsleiligheten, ringt på døra og ringt til alt av utrykningskjøretøy da ingen åpna døra. Dagen etter var det ingen som hørte bjeffingen om morgenen når morgenutgaven av Aftenposten ble slengt på døra…

For og bare hoppe rett på moralen: slukk dine lys før du går ut. Lat at vinduet, og ikke ha blafrende gardiner. Og bring alltid din hund med til Joker! Uansett om det er åpent eller stengt.

Jokerkontroll

Jeg hadde tatt den daglige kveldsrutinen på Joker Kværnerbyen. Mitt siste stoppested var å låse, for så å løpe etter bussen. Et sted mellom disse to punktene møtte jeg en mann utenfor butikken. Han sa han var fra Noe(et slags firma som kontrollerer diverse ting, antar jeg). Følgende spørsmål fra denne fremmede mannen var "har du kjøpt noe i dag? Har du kvittering på dette? Kan jeg få se?"


Mine svar var "ja, kanskje, ja".


Jeg rota i lommene etter kvitteringen som jeg fant. Og i kofferten lå brødet jeg hadde kjøpt.





Men i kofferten lå også et Pondusblad. Dette tenkte ikke jeg på. Dette så mannen med engang. Ånei, jeg skulle ha gjemt tyvegodset mitt litt bedre, altså!

Ja, det sier jeg og, Pondus. Men det var din skyld!

Jeg påstod jeg ikke hadde kjøpt det der, men på Joker Filtvet samme dag. Jeg kunne tilogmed bevise det med en bussbillett fra Filtvet. Mannen bare lo av meg.

Pondusbladet blei forlatt inne på kontoret til Jokersjefen. Jeg måtte svare på en rekke private spørsmål. Navn, fødselsdato, stilling på Joker Kværnerbyen. Min egen begrunnelse på hvorfor jeg ikke hadde kvittering skulle også ned på dette gule papiret han holdt i de skitne hendene sine. Vi skreiv begge under, og da bare gikk han. Ikke fikk jeg et takk, ikke fikk jeg en klem, ikke fikk jeg et nummer til psykolog. Hva er dette for noe?!

Etter han skreik jeg "jammen, hva skjer nå da?! Blir jeg anmeldt?! Kan jeg ta med Pondusbladet hjem igjen imorra?!"

Svaret hans var et likegyldig "det kan du. Jeg er sikker på at ingenting kommer til å skje uansett!"

Ikke Jokergreit. Nei.

Dagens outfit - Jokeroutfit

Lyseblå skjorte(oppbrettet pga varme og for en coolere look)

Vest i lett ull

Mørkblå chinos

- alt fra UniformPartner

- Skal jeg hjelpe deg med noe?

Som en ekte Jokeransatt er jeg like serviceinnstilt overalt. Tilogmed på badet, ja.

Min far - en Jokerkjenner

Jeg lå henslengt på sofaen hjemme hos mor og far etter en hard kveld på byen. Øya glei igjen, hodet falt ned.

Bestemor var på besøk, og praten gikk. Blabla, hørte jeg. Helt til pappa plutselig sier "det er jo som Joker."

Hæh?! Min far snakke om Joker?!

Og da våkna jeg. Denne samtalen måtte jeg jo få med meg.

Det har seg slik at fettern til min far eier Joker Filtvet. Jepp, jeg har en slektning som eier en Jokerbutikk. Autografer skriver jeg etterpå. Så, så, ro i salen nå.

For noen år siden var det fem årsjubileum, da hadde han eid og drevet Jokerbutikken i fem år. I ekte Jokerånd blei det servert bløtkake og kaffe til kundene. Det var en fin dag. Sånn i samme slengen kan jeg jo si at han er en fantastisk sjef. En sånn skikkelig god Jokersjef.

Tilbake til samtalen mellom min far og bestemor. Det handlet altså om fettern som eier Joker. Og min far strødde om seg med Jokerkunnskap. Jeg måtte ta meg til hjertet, jeg fikk se nye sider ved min far. Min far - en Jokerkjenner. Er det ikke fantastisk, dere? Jeg er hvertfall sånn passe rørt.

"Han eier Joker og leier lokalet, men det er jo en sjef over han igjen. Han bestemmer delvis, men må jo ta imot annonser og tilbud som er felles for alle Jokerbutikkene. Og om han vil slutte må han selge, han kan ikke bare legge alt ansvaret på Joker."

Jepp. Det sa min far med sikkerhet i stemmen. Det hørtes ut som at han var på Joker sin side. "Joker kan ikke ta alt ansvaret om han vil slutte." Og sånn er det jo. Vil fettern til min far slutte i jobben som sjef for Joker Filtvet kan han ikke bare stikke av. Han må trå til selv!

Men la oss være ærlige her, hva er sjansen for at han vil slutte?

Rekk opp hånda de som ville ha kasta bort ansvaret for en Jokerbutikk! Oi, jeg ser visst ingen hender... Rart det der.

Joker Filtvet + Min Far = Sant

En helt spesiell drøm

Jeg våkna i dagtidlig og visste det var noe spesielt. Som vanlig lå jeg og slumra litt før jeg stod opp, og hva kommer jeg plutselig på?? Jeg hadde drømt om Joker! Det var egentlig en til tider en ganske stressende drøm, men du og du for en bra slutt! Her kommer den:
Jeg tror jeg bodde i et slags kollektiv med noen rare folk. Så merka jeg at jeg var sulten og jeg tenkte; Jeg går til Joker! Det skjedde en del på veien dit også, men det skal jeg hoppe over her. Så kommer jeg endelig fram og ser det vakre Joker-skiltet. Jeg går inn og finner det jeg skal ha, sjøl om det var litt vanskelig å finne fram. Så kommer jeg til kassa og hvem sitter der?! Det er a Kattrine selvfølgelig! Vi prater litt og så spør hu meg om jeg også vil jobbe der. Og selvfølgelig vil jeg det! :D Blir satt i kassa med en gang gitt! Men jeg har jo aldri jobba i butikk før... Plutselig er det KJEMPEMASSE kø, og jeg kan jo ikke kodene for grønnsaker :O Og ingen vil hjelpe meg. Stress! iiiih! Og alle kjefter på meg. Til slutt blir jeg kjempekjempesint på Kattrine og de andre som jobber der fordi de ikke hjelper meg. Brøler gjør jeg. Det hele holder på å bli ganske dramatisk, men så...Hvem kommer der!? Jo, ingen andre enn Kronprins Haakon og Mette Marit. De vandrer rett inn for å handle på Joker! Åh, hvilken dag! Tenk deg det a :D Først prøver vi å oppføre oss helt normalt, men til slutt sprekker det for oss og det blir det fest og gratis skoleboller til alle og enhver^^ (Veldig gode skoleboller på den Jokern altså). Og Haakon bare gikk og smilte og handla mat som om alt var normalt :)
Så smilte jeg også litt der jeg lå og stod opp for en ny dag som Joker-elsker <3

Jokerelev

Undertegnede er lærerstudent, og i skrivende stund har jeg praksis. Dette vil bli et anonymt innlegg, uten navn eller adresse, siden vi har skrevet under på en slik en taushetspliktkontrakt. Den ble skrevet under på rektors kontor, så det er vel best å holde den.

Men hvorfor skriver jeg om dette på Jokerbloggen? Det er spørsmålet, som jeg ikke ønsker å svare på. Ikke så direkte hvertfall.

I en 2.klasse på en barneskole er det mange forskjellige unger. Alle skiller seg ut på hver sin måte, og jeg sitter igjen med et smil hver dag - fordi alle er så forskjellige.

Men som med alt annet er det en spesiell elev som skiller seg ekstra ut. Han er oljen, de andre er vannet. Han er kli, de andre er hvete. Han er hånden som er litt for stor for hansken.

Han har vist seg fra en side. En negativt ladet side. Han har slått og sparket, han har vært frekk. Får han litt motstand i livet blir han sint, og smeller med dørene. Han vil ikke lese, han vil ikke skrive. Han vil ikke rekke hånden i været! Og, jeg trodde selvfølgelig bare at dette var noe tull fra lærernes side, bare for å ha noe de kunne bruke for å få makt i klasserommet. Rekke opp hånden i været er alfa og omega, gull verdt! For alle parter i et klasserom.

Så, denne gutten er altså, på en meget indirekte måte, ikke gull verdt. Og der dro jeg den veldig langt, men nei, han er ikke gull verdt.

Og dette gikk jeg rundt og tenkte i to uker og ca tre dager, før han en dag kommer inn i klasserommet. Han så helt annerledes ut. Han så lykkelig ut. Og den gryende lærern i meg så at denne gutten virkelig var klar til dyst. Denne dagen ville han være en mønsterelev. Omtrent i tråd med Mønsterplanen fra 87, bare så synd vi må følge Kunnskapsløftet nå. Det var et fantastisk syn.

Han slentret inn i klasserommet, med håret gredd i en herlig sleik, og et herlig smil om munnen. Jeg hilser, han hilser. Han forteller en morsom episode fra gårsdagen, vi ler sammen. En herlig atmosfære. Og en herlig atmosfære ender opp i et nirvana, når han slenger en Jokerpose på pulten.

Han slenger en Jokerpose på pulten. Han gjør det som at han ikke har gjort noe annet hele livet sitt. Jeg faller om med et sukk. Og våkner opp igjen med et smil.

Stjerne i boka, kryss i taket! Jeg tar tilbake alt, dette er en elev som er gull verdt. Han er verdt gull og grønne enger. Han kunne fått prinsessa og hele kongeriket for min del! Glem det å rekke opp hånda, det som virkelig varmer mitt lærerhjerte er en slik Jokerelev.

Jokersvenske

Vi har fått en ny kollega på Joker Kværnerbyen. Og bare det er en fin ting. Jeg gnir meg litt i hendene og tenker, mens jeg kvesser tennene, at nå får vi et medlem til i Joker. Hun er en av oss nå. Vi skal nok bli gode venner!
høhø

Men det har seg sånn at denne nye kollegaen er ikke bare en som velger å jobbe på Joker. Hun er ikke bare en av mange. Hun er faktisk svensk. Og bare det å tenke på det gjør meg lykkelig!
Vi har en svenske på Joker!

Svensker(og Sverige) er, om man ser bort fra det negative, bare kos. Rein kjær kos. Det er saltkråkan, det er midtsommersnatt med blomster i håret og flagrende kjoler, det er røde hus med hvite karmer og hvit glitrende snø på taket. Det er Emil i Lønneberget. Det er Pippi Langstrøpe. Det er brødrene Lejonhjärta i Körrsbersdalen. Det er et herlig språk. Svenskene er en gjeng små, skjøre mennesker. Deres stemme er så vag at hele verden holder tyssnad når dem snakker. Og det de sier er alltid noe vettugt. De løper rundt i gresset og synger. De spiser glas og bader i sjøen. I Gamlastan sykler de rundt på slitne sykler, som får den nostalgiske delen av ethvert hjerte til å banke to ekstra slag i sekundet. Gult og blått er en fantastisk fargekombinasjon. Det er nesten som komplimentærkontrastene gul/lilla og blå/orange, men ikke så skrikende. For svenskene gjør ikke så mye av seg. De står ikke og skriker på toppen av et fjell. De setter ned i dalsøkket og spiser korv!
Det er forresten Håkan Hellström og. Kan det bli bedre?

Siden vi fikk denne svenske kollegaen har jeg tenkt litt på dette. Kan det bli bedre? Skal vi tillate oss at svenskene holder seg for seg selv der borte i landet med trehester? Kan ikke vi få vår del av kaka? For ja, vi kjenner vel til historien...Det er på tide at vi får litt igjen av svenskene, er det ikke?

Noen velger å gjemme seg i sine røde hus med hvite karmer og glitrende snø på taket, mens noen tar i et tak. De vil vel først og fremst oppleve verden. Og hva er vel bedre da, enn å reise til Norge for å finne seg en jobb?
Og noen er så heldige, og smarte, at de velger å jobbe på Joker. Joker Kværnerbyen.

Jeg smiler, hun smiler. Sammen står vi der i Jokerbutikken nedi dumpa ved Kværner, og smiler, mens snøen forhåpentligvis daler for siste gang i år. Jeg er lykkelig, hun er lykkelig. Nå er våre liv fullendte. Vi er klare for hva som helst. Vi får jobbe på Joker, da trenger vi ikke klage mer.

Og jeg kjenner at om jeg skal jobbe mer med denne svenske tjeien, så kommer mitt hode til å tenke svensk relativt ofte. Ordene som kommer ut av min munn vil også bli svensk. Jeg er bare litt usikker på hvilken dialekt jeg da skal velge. Vil jeg småkuka litt, eller vil jeg bare småkoke og bli ferdig med det? Det er vel kanskje det største spørsmålet nå i dag.
Vi får se. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Og slik gikk det med kjerringa som slo seg på kneet og lo også.

Jokersjekketriks

Samtalen mellom Jokerarbeider og desperat gutt foregår slik:

"Hva jobber du med?"

"Jeg jobber på Joker!" (etterfulgt av et stort smil)

"Håhå! Så jeg har trukket Jokern?"

"..."

"Vinner jeg noe da?"

"..."

Du må gjerne bruke Joker som en måte å komme i kontakt med meg på, men vær så snill. Skal du synke så lavt å sjekke opp noen med grusomme sjekkereplikker, skal du hvertfall ikke blande Jokerbutikk med noe helt annet som tilfeldigvis har tatt det samme navnet!

Jokerrosiner

Jeg spiser rosiner. En hel boks med rosiner. Den 'rosin på boks' typen med rød plastikk rundt. Med rødt lokk, lysegrønne druer og ei jente som holder et stort fat med druer. Jeg har aldri sett så mange druer før. I allefall ikke i noen Jokerbutikk. Kanskje i en Bunnpris, eller Meny. Det er noe skremmende ved synet. Det burde ikke finnes så mange perfekte druer på et sted. Ikke en av dem er brune. Jeg tenker at det burde være noen brune der. Bare slik at det hadde vært noen brune druer som kunne ligge igjen. Noen stakkars druer som ingen vil ha. Men hvis det er tre eller fire druer som ligger igjen så er det greit? Eller? Det er som om Platons overperfeksjonerte ideunivers. Er det rosinboksen, og ikke jeg som er virkelig? Jeg er blitt hjernevaska.

Jeg har Sun Maid rosiner. Rosiner er koselig. Rosiner er minner. Dette er Margreterosiner. Men de er ikke kjøpt på Joker. De er kjøpt på Bunnpris, og jeg har problemer med å uttale 'Bunnpris'. Ordet er for smalt for meg. Rett og slett. Jeg føler at jeg trenger en tjukk 'l' inne i der et sted. Selvfølgelig er det ikke noe 'l' i Bunnpris, men jeg føler allikevel et lite savn. 'Joker' det er et fint navn det. Jeg skal ikke påstå at det var kjærlighet ved første blikk, men den har store odds for at den vare hele det merkverdige livet ut. Det er som om det er en liten gjemt 'l' der inne, et sted tidlig i ordet. Joker er den eneste butikken med 'l' i seg. Tjukk l i hjertet.

Jeg dagdrømmer om Joker... Dette er ikke sunt. Jeg trenger litt Jokerenergi i denne trause byen. Jeg vandrer i gatene. Jeg har hull i støvlettene. Det glemmer jeg alltid bort, jeg tar dem på meg. Selv når det regner, selv når det er kaldt. Selv når jeg må labbe i 20cm slapps, tre kilometer hjem. Det regner fra alle kanter her. Men spessielt mye fra undersiden av skoa. Hadde jeg hatt en Joker-bærepose kunne jeg ha knytta den rundt støvletten min. Jeg kunne sett ned på støvletten min og tenkt på Jokersjefen, den gode gamle Joker-faderen, han som danser på stranda på Karmøy. Jeg skimter ett hvitt hus på andre siden av stranda. Jeg skimter ett hvitt hus med spisst møne og inngangsparti.
Jeg skimter Joker Sandve.

Jokersouvenir

Her om dagen(les: på fredagen) tok jeg meg den friheten og stjal en Jokersouvenir. Jeg blei rett og slett en tyv for å bli eier av en slik souvenir. Kall meg gjerne en Jokertyv, men da høres det bare fint ut. Bare så du veit det, før du prøver å slenge dritt i trynet mitt fordi jeg stjeler.

Den lå liksom nede i esken med masse rot og lyste opp. "Titt-titt! Her er jeg!" sa den, akkurat som Tommeliten sier i eventyret.

Ville Tommeliten at vi skulle overse han? Gjemte han seg for å faktisk gjemme seg? Nei, han var bare en nysgjerrig(og liten) gutt. Og han tittet alltid fram. Så vi kunne holde ham. Klappe ham. Klemme ham. Kysse ham. Elske ham.

Og slik gikk det med souveniren og. Jeg tok den opp, holdt den, klappet den, klemte den, kysset den og elsket den.

Og det vil jeg gjøre så lenge jeg har Jokerfølelsene mine i behold.

Ja, så blei det visst i hele evigheten da.

Jokerkjekkas

Det kom en kjekkas på bussen. En kjekkaskjekkas. Ikke en dån-kjekkas, heller en hey-kjekkas.
En sånn en som kan gå rundt og si "Freddy-Freddy-Freddy!" ut i løse luften, når navnet ens er Fredrik.
Han hadde muskler, han hadde et sleskt smil. Han hadde blank isse. Men ikke sånn "ånei, jeg begynner å miste håret mitt, men om jeg barberer bort alt syns det jo ikke"-blank isse. Heller sånn "hey, jeg barberer hodet, ække redd for barberblad jeg az!"-blank isse.
En barsking, rett og slett.
En barsking man egentlig bare vil unngå...

Men oi! Bare iløpet av et lite sekund forandres alt. Hele verdensbildet mitt forandres!
Jeg ser nedover mot beina hans. Og jeg gisper etter luft i det jeg ser hva han bærer rundt på. Det er jo ingenting annet enn en Jokerpose!
Aiaiai... Plutselig blei han en dån-kjekkas gitt!

Skakke så mye til, nei.

Eit Jokerhæh i mørket.

Jeg gikk til bussplassen bortenfor Joker Ankertorget. Det stod allerede en mann der. Og en mann til. For å gjøre det som en ekte norsk journalist; det var en mann med etnisk norsk utseende, og en mann av utenlandsk opprinnelse. Den norske mannen gikk - med en Jokerpose. De hadde hemmelighetsfulle blikk, og jeg tenkte, som en ekte nordmann, "hmm, dealing på g?!".

Den utenlandske mannen snur seg mot meg og sier "Joker" med et spørsmålstegn. "Hæh?", sier jeg. Jeg er i dette øyeblikket forfjamset, men jeg kjenner hjertet banke litt ekstra. "Joker" gjentar jeg, med et spørsmålstegn. Han nikker. Og jeg sier, meget ekstatisk og med unaturlig volum på stemmen, "Joker!". Og jeg viser en tommel som peker opp. Tommel opp for Joker, og hurra for livet!

Jeg står der i en slags lykkerus. Deilig. Bussen kommer og jeg tenker "aah, skal bli deilig å sette seg ned, få roa Jokerkriblingene". Men hva gjør bussen?!
Den kjører inn til sia, blinker. Står stille. Jeg venter på at dørene skal åpnes slik at jeg kan gå på. Dørene åpnes ikke. Og bussen kjører videre! Hæh? Gikk jeg glipp av noe? Slipper ikke bussen på folk etter klokka ni? Kunne bussjåføren se på meg at jeg lukter vondt? Sa de andre passasjerene at nei, hu vil vi ikke ha på bussen?!

Jeg slenger en oppgitt hånd i været og går hjem. Men hey, man kan gå flere mil med Jokerenergien jeg fikk av den etniske nicht så norsk-mannen.

Jokerkunden

Jeg trodde jeg skulle dø i dag. Gå og henge meg eller kaste meg utfor 32-bussen.

Det blei seint i går. Jeg satt mellom to gutter i en herlig sofa på et bråkested og skåla med vann. De sjekka opp damer. Han ene hvertfall. Han klarte det - ikke! De sa jeg var sjefen, og litt senere enn planlagt gikk vi hjem. Hvert til vårt. Tross alt.

Og plutselig var det morgen. Jokermorgen.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Det var et fantastisk tilfelle av Murphys lov. Han hadde vært stolt av meg... Det er for mye til å ramse opp. Jeg har jo andre ting å gjøre.

Det var ikke mye Jokerenergi i meg. Et Jokerenerginivå på 2, kanskje. 2 av 100. Målet mitt blei tilslutt å bare overleve. Jokeroverleve. Overleve på Joker.

Jeg hadde et Jokersinne som fikk det til å bruse i fjærene. Ikke på den positive måten.

På Joker Kværnerbyen har vi for eksempel en panteautomat. Den fikk fram mitt Jokersinne i dag. Den gjør som regel det... Jeg slengte digre plastsekker med bokser rundt på lageret. Jeg blei stående i en dam av øl, med høl i skoen. Jeg måtte grave meg fram til tomme bruskasser hvor jeg kunne plassere panten. I tillegg måtte jeg ta hensyn til alle kundene som plutselig bestemte seg for å komme mannssterke. De kom fem på stengetid. Og der stod jeg, med røyk ut av alle slimhinnehøl.

Det kunne gått ille denne dagen. Hadde det kommet èn kunde til som steller seg ved døra, som går opp og ned, og slipper kald luft inn til stakkars meg, hadde det skjedd noe. Hvis det i tillegg hadde stått en utenfor som røyker også, eller personen som stelte seg rett ved døra snakker høyt i telefonen. Tør ikke tenke, vil ikke tenke - på hva som hadde skjedd. Og alle disse bedreviterne som forlanger ditten og datten. "Nei, dere har vel ikke sushi med chai latte og mangochutney?". Nei, vi har ikke det, tenk! Hva ER det for noe, egentlig?

Mangochutney har jeg forresten lært av en Jokerkunde. Bare ordet, ikke hva det er. Imponerende, ikke sant? Jokerkunnskap, kaller vi det.

Vi må heller ikke glemme Jokerkundene som buser fram og tilbake, ikke sier hei ved kassa, takker ikke for pose og tar ikke et ordentlig farvel. Et ordentlig farvel er et blidt "hadet bra", blikkontakt og et smil. Ikke mer enn dette. Men det klarer de altså ikke. Jeg tror ikke jeg vil kalle de Jokerkunder engang. Nei.

Men. På andre siden er gresset grønnere. Bak skyene er himmelen alltid blå. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. En liten maur kan ikke velte en maurtue. Like barn leker best. Jeg kunne fortsatt, men nei. La oss komme til saken!

Det gikk ikke lang tid før jeg noterte bak øret mitt at jo, det er jaggu mange hyggelige Jokerkunder. En typisk Jokerkunde trenger bare definisjonen Elskbar. Eller noe sånt.

Jeg vil gjerne hedre tre Jokerkunder i dag. Dagens Jokerkunder. De er alle tre helt forskjellige. Men deres felles egenskap, hvertfall for i dag, er at de gjør meg glad.

Bussjåføren. Han kommer inn og sier "næmmen! E du ikkje frigjort i dag, du da?". Jeg tar den selvfølgelig ikke, og sier helt normalt "neei, er nok ikke det du!". Han forklarer seg. Det er Jokerkunde det. Komme man ikke fram til poenget hans på egenhånd, hjelper han deg. "Det e jo kvinndagen! Du skal da vel ikke jobbe da?!". Aah. Jeg legger meg henslengt tilbake og sier "neeei, jeg skal jo ikke det.". (Det kommer forresten en mann til og sier dette; "Er du ikke frigjort i dag?". Det gjør noe med deg som kvinne. Det gjør det.)

Den Gamle Dama. Hun kommer stille bort og sier "er det stille her? Dere må fortsette å være her altså..." Også smiler hun det koselige smilet sitt, som bare gamle damer kan. Jeg legger hodet på skakke og tenker at hun har sånn hår jeg har, og videre tenker jeg at jeg da kommer til å bli som henne når jeg blir gammel. Koselig tanke. Hun avslutter med å si "Vi er glad for å ha dere her, vettu". Det rørte noe ved deg, ikke sant? En gang til: Vi er glad for å ha dere her, vettu". Aah. Det er et skikkelig Jokerfarvel fra en ekte Jokerkunde.

Ungkaren. Han tok et Jokerfarvel for ti minutter siden. Så kommer han spurtende inn. Rett på dopapiret, og sier, med en slags knipende stemme, "jeg glemte jo det viktigste!". Jeg ler, jeg er eh Jokerhøflig. Han sier jeg bare kan le så mye jeg vil, men han MÅ ha det. Han sier det er greit at jeg ler, så jeg ler. Her på Jokern er vi bokstavelige. Han ler overraskende lite, og han går som en viss person gikk veldig raskt ned fra Machu Pichu for ca et år siden. Jeg ler litt til bak ryggen hans. Men han sa det var greit! Jeg har bare Jokerempati.

Og dermed var Jokerenergien på topp igjen. Nesten. Hvertfall til fredagen, da det er Jokerjobb igjen. Men da veit jeg jo at jeg blir litt glad for å se Jokerkundene igjen...høhø. Og jeg skal ikke kaste meg foran 32-bussen. Da får jo bussjåføren vondt. For jeg er en kvinne! En Jokerkvinne. Og slike vil man ikke drepe!

I<3illustrasjonsfotoer

Jokerplan

Vi har en Jokerplan. Det er inga hemmelighet. Men Planen må ikkje delast med alle, det er for mange nå som les denne bloggen så vi må ligge lavt...

Vi har skrive brevet. Og for å sitere det; "Vi har en konkret uplanlagt plan". Ein treng ikkje seie meir.

Eg kan se det for meg. Vi kjem på alle avisanes forsider. Alle vil intervjua oss. Folk stoppar oss på gata. Gutane ringar heim til oss for å spørje om vår hand. Og vi må halde pressekonferanse når vi er vorte gravide. Det er jo slik kongefamilien må gjera, er det ikkje?

Eg skjelver av lyst. Augo mine bular ut, dei vil sjå meir! Gje meg meir Joker! Nynorsken kjem tilogmed berre eg tenker på denne Jokerplanen. Så folkeleg er han! Han er fantastisk.


Dette var et Jokergledeinnlegg, sponset av, forhåpentligvis, Norges RiksKringkasting. Takk.

Jokerkjendis(utdyping av den andre betydningen)

Vi skal bli Jokerkjendiser. Da er det snakk om kjendis gjennom Joker. Vi blir kjendiser fordi vi har en slags tiltrekning til Joker. Vi er ikke kjent fra før av.

Nå er det derimot kommet opp et nytt fenomen. Jokerkjendis, kjendis som handler på Joker.

Dette er et artig, men ukjent, fenomen.

Gjennom min mangeårige Jokerkarriere har jeg vært vitne til slike kjendiser som vandrer ut og inn gjennom Jokerdørene. Dørene blir riktignok ikke flydd ned av dette fenomenet, men når det først skjer, da er det stort. Da er det viktig at alle i nærheten får vite det. Og det vil si alle folk, fordi Jokeren alltid er i nærheten!

Så. Hvor skal man begynne liksom?!

Vi kan begynne med ryktet. Ja, tro det eller ei. Det går rykter om at selveste Kristian Kjelling har vært på Joker Filtvet. Det kan jeg jo forsåvidt tro på, men at han lånte doen der?! Jeg blir satt ut, og tenker "neineinei...er det mulig?!"

Også smiler jeg. Fordi det er jo det. Det er mulig. Hvem vil vel ikke låne en Jokerdo? Og håndballspillere må og på do noenganger, det veit vi vel.

Vi har vel alle sett på Hotel Cæsar? Om det så bare er en episode. Og vi veit alle at har man vært med i Hotel Cæsar, da er man en ærbødig kjendis. Høyt respektert og denne typen kjendisstatus er noe alle higer etter. Så ja, det er stort at en slik kjendis har vært innom Joker. Det er bare noen dager siden, og en Jokerkollega av meg kunne fortelle at hu som spilte mamman til May. Marianne Halvorsen, kokk og gift med vaktmester Cato. Fantastisk, er det ikke? At en slik kjendis kaster av seg divanykkene og handler på Joker.

Det som varmer mitt hjerte mest er kanskje at selveste statsminister Jens Stoltenberg er sett på Joker Nordberg. Det er jo bare en selvfølge, at han skal gjøre som folket sitt. Nettopp å handle på Joker. Også på en søndag, da! Er han ikke folkelig, dere?! Mmh!

Men da selveste helten over alle helter, eller sjefen over alle sjefer som han sier selv, kom innom Joker Kværnerbyen da jeg selv jobbet der... Jeg har ikke ord. Han spør meg tilogmed om hjelp, han stoler på Jokerfolket. Hvilken sjokolade skulle han spise idag? Og vi peker begge på Hobbysjokoladen. Det er et Jokerøyeblikk av de sjeldne. (red.anm. Grunnet det jeg leste i Her&Nå om denne mannen uken etter Jokerøyeblikket ønsker jeg å ikke gå ut med navnet hans og bilde. Jeg respekterer han, dypt og inderlig.)

Og vi må jo ikke glemme vår alles kjære stamJokerkjendis. Hun titter innom hver sommer på Joker Filtvet. Hun er kjendis med høy status, og har alltid vært det. Den flotte brunfargen kommer ikke pga det fine været på Filtvet, men pga det fine lyset fra blitzene til alle fotografene! Hun er fashiondame, hun er champagnedrikker, hun er briespiser, hun er rød løper- og limousinedame. Jeg kan ikke annet enn å beundre hennes pågangsmot og skjønnet. Det er jo ingen annen enn Kiki Sørum. Jeg trenger vel ikke si mer? Jeg digger henne, hun digger Joker.

Så. Det var et knippe Jokerkjendiser, og flere blir det nok med årene.

Har du møtt eller vært vitne til en Jokerkjendis? Ikke hold det inne!

Jokervenn

Jeg har en venn. Han sa det så fint; "Alle veier går til Joker"

Jeg blei nesten litt øm om hjertet. Det er jo sant, alle veier går til Joker.

Alle veier går ikke til Rom(a). Det er juks, tull og fanteri! Romerne tok ordene til Joker.

Joker var først ute. Først ute med å lage veier som fører fram. Man kommer alltid til en Joker. Følg kompasset, gå mot nord, øst, vest eller sør. Du må kanskje gå over jordet, inn i skogen og følge en kronglete sti. Men du finner alltid fram. Det vil alltid være en Joker i enden av din vei.

Jokerjobb

I dag har jeg vært på Jokerjobb. Jokerjobb er gøy. Men noenganger blir det altfor kjedelig, og jeg føler meg litt Jokerlei.
Jeg? Jokerlei?
Det går ikke.
Det har bare vært litt for mye Joker i det siste. Litt for mye Jokerjobb.
Kanskje det er litt som med narkomane? Man får for mye av noe, men klarer allikevel ikke holde seg unna. Man må ha mer! Jeg må ha mer Joker. Det det er, ja!
Gi meg mer Joker! Jeg skal ta over Joker. Jeg skal bli Jokersjef! Nei, det skal jeg ikke. Da må jeg plutselig synge og lage mindre delikate musikkvideoer. Og jeg kommer til å bli seendes ut som en mindre populær folkehøyskolerektor... Hva som helst, bare ikke det!

Jeg blir Jokerglad igjen når jeg ser faklene utenfor Joker Ankertorget. Da kommer energien - Jokerenergien - og jeg gleder meg til imorra. Det blir en koselig dag. En koselig Jokerdag...

Joker

Trenger man si mer?

Fra nå av snakker vi bare Joker. Jokerbutikker. Jokerfarger. Jokerpriser. Jokerkunder. Jokerkatter- og hunder. Jokeruniformen.
Jokertur?