Blogginnlegg, i allefall fra undertegnede, pleier som regel og bestå av en hel haug løse tanker som svirrer rundt, og som så svirrer seg sammen til en mer eller mindre regulær form. Er man heldig sikrer man 2-poengern fra 3-metern.
Om den siste setningen ikke ga noen mening er det nok helt naturlig. Jeg er sytti prosent sikker på at sammenhengen er feil. Da jeg fikk ett innfall av å bruke dunke-metaforen, var det rett og slett fordi jeg følte at basketballterminologi ville understreke poenget mitt. Jeg er redd den kanskje gjorde akkuratt det motsatte.
Men poenget mitt kunne stengt tatt ikke være å understreke at en blogg er en samling av løse tråder til en basketball. For det ville for det første være en motsigelse, og for det andre en drit kjedelig blogg. For å sitere ho Kattrine: - Det må handle om Joker, er det ikke derfor man skriver i Jokerbloggen da?
Nå spør du kanskje deg selv, -Når sa Kattrine det??
Det kan jeg dessverre ikke svare deg på. Kanskje sa hun heller ikke akkuratt dette. Delpoeng 1 er nettopp det. For jeg veit ikke, og jeg kan ikke finne det ut.
Det har seg nemlig slik at flink skoleelev som jeg er, har jeg de siste årene fått en liten uvane av å melde meg frivillig til å ha eksamen om sommeren også. Du vil kanskje si at :
- Astrid, det kalles å dumpe..., men jeg velger allikevel, hver mai, å tenke at det er et veloverveid strategisk grep. Hver august slår det meg at det kanskje ikke var så veldig veloverveid allikevel.
Og i og med neste års aktivitetsplan er som den er har det seg også slik at jeg ikke hadde noe spesielt sted å overnatte denne august-uka. Men da viste min store søster seg for en gangs skyld god å ha. Midt nye midlertidige oppholdsted ble dermed et rom i en hybel på toppen av en bratt bakke på feil side av byen. Eksamensbeleilig nok uten internettilgang. Du vil kanskje si at det er meget uhøflig å beskrive hybelen med en så negativ ordbruk, men tross for en meget, meget, meget fin utsikt, føler jeg at ordlaget er rettferdig.
Det har seg naturlig nok av geografiske grunner slik at samme hvordan man skal komme seg mellom Gløshaugen og ovenfornevnte hybel må man opp en meget bratt bakke.
-Du kan bare sykle en annen vei, vel?, tenker du kanskje? Å, joda, det kan man godt, men samme hvilken vei man tar må man opp x-antall høydemeter, og ned igjen 2x/3 av disse høydemeterne.
Etter 3-4 (fritt etter hukommelsen) undersøkelser viste det seg at den minst svette-genererende ruta gikk ned til Lade, hele Jokergata på langs, fortsette opp Bakklandet, før siste innspurt opp Høyskolebakken. Og det er som du sikkert skjønner her det første, og eneste, Jokerpoenget kommer inn.
For det hadde seg nemlig slik at jeg kom syklende på min gode gamle, men fine, hybridsykkel. Opp bakken fra Bakklandet, og svingte inn på Jokergata. Jokergata heter selvfølgelig ikke Jokergata, men Olavsgate, eller Håkonsgate, eller kanskje noe så enkelt som Møllensberggata. Men for meg vil den alltid være Jokergata. Det er nemlig her Trondheims eneste Joker befinner seg. Den er ikke så veldig fin, men man kan da jaggu si den er sjarmerende på sitt eget vis.
Jeg skulle innom Jokern for å kjøpe litt ingredienser til overraskelsesbursdagsboller til min gode glutenintolerante venninne. I sekken hadde jeg stappet to potteplaneter. Potteplantene stammet fra min forrige hybel, eller helt oppe fra Frydenbergsgate, om man vil trekke de lange linjer. Der oppe var potteplanta gitt opp. Satt ut for å dø rett og slett.
Potteplanta var av typen Ikea. Ikke spesiell, ikke kjøpt i en blomsterbutikk, ikke tatt godt vare på. Rundt stammene var det fremdeles surra en grønn plastiktråd. Plastikktråden var i utgangspunktet ment for å støtte og hjelpe planta i sine første levemåneder. Plastikktråden hadde gitt planta en riktig så fin trekrone, men når jeg løsna på tråden hadde den gravd seg nesten en halv centimeter inn i stammen, hele veien rundt. Det hadde vært noen måneder siden siste blad falt fra treet. Og potteplanta framsto nå som et tørka savanne-tre, sårt lengtende etter neste regntid.
Litt vann og gjødsel for tre måneder siden hadde gjort godt for planta, selv om det fremdeles ikke hadde gitt de største utslagene synsmessig. Og nå satt den altså trygt plassert oppi ryggsekken min, på vei inn mot Jokern i Trondheim.
Selvfølgelig var det mange som stirret litt rart på kvist-kvasten som stakk ut av sekken, men jeg smilte bare blidt tilbake. De kunne mene hva de ville om planta mi, for meg var den verdt å ta vare på i alle fall.
Jeg leita lenge og vel etter bolleinngrediensene og kokesjokolade, men fant dem til slutt. Idet jeg går mot kassa for å betale har jeg nesten glemt bort planta mi i all leitinga etter gjæren. Men når jeg tar opp pengene av lomma mi for å betale, hører jeg:
- Er det en orkide? Det er den smilende asiatiske dama i Jokerkassa som undrer.
Så nå sitter jeg på hybelkjøkkenet til søstra mi oppi en bakke i ytre Trondheim. Kjøkkenet er lyst og gammelt. Den typen med lyseblått tre-gulv, kokeplater av jern og mørkt spisebord med hvit hekladuk.
Foran vinduet med småruta glas står det stusselige treet mitt, med de tørre greiene. Jeg vil kalle ham Severin. Jeg har gitt ham vann, og løsna litt på den harde gamle jorda hans. Jeg smiler når jeg tenker på Jokerkassadama. Dødt du liksom. Jokerkassadama og jeg har samme synet på tørre potteplanter.
Mot den hvite duken kan det skimtes flere titalls grønne stjerter som stikker ut langs med de tynne grå greienene.
For Severin veit at det aldri er for seint å snu.
