På vei hjem fra jobb med Jokerposen

Sola skinner fortsatt litt bak horisonten. Det er kald vind, men jeg tar ikke på meg jakka. Det er ingen mamma som passer på meg, jeg blir forkjøla.
På veien møter jeg en kollega, den svenske kollegaen. "Vad du ser pigg ut", sier hun og smiler litt skjevt. Jeg forstår ikke. Men ser ut fra smilet at det ikke er positivt. Heller en bemerkning på at jeg ser sliten ut.
Bussen kjører fra meg. Jokerposen kjennes tyngre der jeg går opp bakken for å vente på en ny buss.
En rødhåret jente står på bussplassen. Hun smiler. Jeg mimrer litt for meg selv; livet var mye enklere før - farg håret rødt og du er lykkelig. Naive, unge jente, bare vent du.

Jeg slenger meg ned på nærmeste sete. Jokerposen får ligge på setet ved siden av. Jeg tar ikke hensyn til de som må stå i den skjeve midtgangen. De får stå, Jokerposen trenger hvile, han bærer tungt.

En dame setter seg på motsatt side av meg. Hun er klam i ansiktet, svetteperler triller nedover pannen. Hun lar ikke skinnremmen på veska ligge i fred, hun gnuger til den begynner å knirke. Skjelvingene hennes gjør det vanskelig å gå ut av bussen, hun blander seg ikke lett med folkesamlingen på Jernbanetorget. Som olje i vann.

Det er en forstyrrende lyd på andre siden av midtgangen. Han sitter der, tygger tyggis og hører på reggae. Ser ikke oss som har samlet våre blikk om ham. Vi ser på hverandre. Inni oss tenker vi alle at det er normalt å gjøre slik i hjemlandet hans, vi godtar det.

Dama foran meg ser drømmende ut på husene vi farer forbi. Drømmer om et liv hun ikke har. Drømmer om det hun kunne hatt, om hun bare turte. Jeg lar henne drømme i fred.

En jente med svett hår kommer og vil sitte. Jeg flytter Jokerposen på fanget. Hun har trent. Jeg har ikke trent. Jokerposen sklir ned fra fanget, jeg klarer ikke holde den oppe. Mine armer er for svake, Jokerposen for sterk.

Jeg skal av. Blikket mitt treffer de tomme øynene til gutten med nazisveisen. Jeg skvetter når blikket mitt blir fanget av et par intense øyne bak. De tilhører en mann med krøller. Han burde jo være hyggelig, hvorfor dette intense blikket? Hvorfor ser nynazisten så tomt ut i lufta? Er det slutt på krigen, kanskje?

Det er bare et lite stykke igjen. Foran meg kjenner jeg igjen jenta med det svette håret. Rumpa hennes er ikke så mye finere enn min. Jeg kan gå opp i leiligheten hvor rullegardinene er festet og spise potetgull. Jeg gjør det med et smil. Jokerposen har kommet i skapet, der har vennene hans ventet lenge.