Med Jokerkunden på fest

Selvom eksamenlesing prioriteres sterkt for tiden, må en flittig student kunne ta seg en pause. En såkalt festpause. Eller blir det pause fra fest? Pausefest? En pause som er som en fest?
Greit, jeg legger fra meg bøkene jeg leser til eksamen i, og drar på fest!

Dette var for å feire en venninne fra den tiden vi satt på tegnerommet og tolket våre bilder med malerpenselen i munn. Eller kilende over panna, for det var godt det! Nå er vi voksne og studerer hvert vårt sted, hun på Blindern, jeg på Høyskolen. Men har dette noe å si, når poenget mitt er noe helt annet?
Litt, kanskje.

Vi spiste på Egon på et udefinerbart sted. Det var latter og knuste ølglass. Litt kriminalitet var det og, men det vil jeg så absolutt ikke gå inn på. Fysj, sier jeg, også er vi ferdig med det. Maten var god, alt var godt.
Men nå må vi gå litt tilbake i tid for å få fram poenget mitt ekstra tydelig:
Vi måtte gå til kassa/baren for å bestille det vi skulle ha. Så der stod vi, bursdagsgjestene i en evig kø. Så kommer en bursdagsgjest tuslende aleine. Bursdagsbarnet sier "heeeei!" med et stort smil. Dette er tydeligvis en hyggelig person, tenker jeg. Men så ser jeg på han, uten at han ser på meg, og jeg ser et kjent ansikt! Deretter går alle mulige tanker gjennom hodet mitt: Går han i klassen min? Er det broren min? Er det en venn av meg? Gikk jeg på barneskole med han? Har jeg bada med han noengang??
Jeg finner ingen svar, og må spørre bursdagsbarnet om det er noen muligheter for at jeg har sett denne gutten før. Nei, sier hun. Hun sier det så bestemt at jeg slenger fra meg tanken om at han er kjent, han er nok bare skuespiller eller noe.

Ved bordet sitter han, og han bestemmer seg plutselig for å ta en hilserunde. Dette er visst en sånn vanlig greie, høflighet eller bare nysgjerrighet, det veit ingen. Han kommer til meg, og mens han holder hånda mi såpass hardt at det er behagelig, sier han "Du jobber på Joker Kværnerbyen, ikke sant?"
Og jeg ser Gud, jeg ser Lyset, jeg ser gylne trær, jeg ser de tre vise menn, jeg ser Mekka og Allah! Selvfølgelig! Selvfølgelig måtte det være en Jokerkunde! Der og da tenker jeg at livet ikke kan bli bedre.

Allikevel velger jeg å ikke snakke med han. Selvom Jokerarbeidere er ganske personlige og ikke særlig høye på pæra, tenkte jeg at det ville blitt for profesjonelt. Alla "På Joker har vi en brødgaranti, har du merket det hos oss? Og finner du ikke Ukens Joker, får du den til samme pris neste uke!"
Sånt snakk er koselig, men passer seg vel ikke i en bursdagsfeiring? Vel.

Nå må dere jo ikke misforstå meg, jeg sitter hele kvelden og håper at vi snakker sammen. Sitte ved elvebredden og dele våre tanker og meninger. Åpne oss for hverandre. Jeg sitter og håper på dette hele kvelden. Men ingenting skjer.
Ikke før han bøyer seg over bordet og spør, passe lavt, om jeg trives på Jokern. Hva annet enn et JA! kan vel svaret mitt være. Så da sitter vi der og har en meget dyp og lite profesjonell samtale om Joker. Vi kunne sikkert ha sitti der og snakka om livet rundt Joker hele natta. Hadde det ikke vært for en backpackertulling som vil tolke bilder, og der og da blei jeg dessverre litt nostalgisk. Jeg angrer bittert.

Utenfor skinner elven vakkert, og under lyset fra lyktestolpen lover jeg han, min kjære Jokerkunde, å komme med et jublende hei til han, etterfulgt av navnet hans, neste gang han kommer innom Joker Kværnerbyen. Og er jeg i riktig Jokerhumør tar jeg en dans for ham. Men oi, jeg er jo alltid i riktig Jokerhumør, for det er jo ikke så vanskelig med sånne kunder. Nei, det er det ikke. Høhø.