Jokeriskrem

Jeg kommer fra landet. Det er en ting de fleste veit om meg. Jeg legger ikke skjul på det heller, overhodet ikke. Jeg kan like godt si det som det er: Jeg er stolt av å komme fra landet. Jeg er stolt av hjemstaden min. Kall meg gjerne bygdepatriot, men det er nå slik ståa er.

Hvorfor sier jeg detta nå?, kan du spørre, jo jeg kom på en hendelse fra denne påska. En jokerhendelse selvfølgelig! Det er jo derfor man skriver i Jokerbloggen er det ikke?

Men det har seg slik at på den binære veien mellom epost, fjesbok og Jokerblogg, hadde jeg forvilla meg inn spindelvevet av lokalnyheter på nettet. Mellom 'Se Franks Drømmedag'(-en repotasje om Frank fra Drammen som var så glad i pølser at dattera hadde spurt Nortura (min pølsemakerarbeidsplass) om faren kunne få lage sine egene pølser til sekstiårslaget sitt, noe han selvfølgelig fikk lov til. Nortura/Gilde har jo litt Joker-sjel inne i seg, de og, langt der inne-), og 'Fylletur på 1,2mil med lånt traktor' fannt jeg 'Vestfold største russebuss'. Russebuss med bøyelig ting midt på. Her i gården hadde vi ikke noe slik bærumistisk fenomen som russebuss, nei.

Vi hadde en god gammel rød caravelle, med tape, maling og rustflekker om hverandre.

Vi hadde en god rød og hvit russebil...

...sponsa av Joker!



Jeg tar opp igjen tråden der jeg mista den etter første avsnitt: Som sagt er det ei lita bygd, akkuratt så stor at når isbilen kjørte runden i boligfeltet ved 'sentrum', da hørte alle i hele bygda at det var fint vær, og da var isbilen på vei.

Jeg har alltid drømt om å møte isbilsjåføren. Jeg trur han er en snill mann. Han deler jo ut is til alle barna.

Isbilen kom aldri til oss. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg sto forventningsfull ute på tunet og håpet at kanskje denne gangen, bare denne gangen, skulle isbilen svinge av fylkesveien og inn på veien vår. Men det skjedde aldri. Ikke en eneste gang.

Tilbake til denne påska. Det har seg slik at jeg er en nokså god venninnne med dattera til sjefen på Jokern på Sundbyfoss. Det hadde seg nettopp slik at venninna mi, Connie, hadde fortalt sin far, Jokersjefen, om Jokerfasinasjonen vårres. Jokerfasinasjonen til ho Kattrine, Marrgrete og undertegnede.

Jokersjefen synes det var veldig morro, sa Connie. Og ikke bare det! Jokersjefen på Sundbyfoss, han har intet mindre enn lovet at hvis, (han veit selvfølgelig ikke om vår lille snarstopp på vei hjem fra døgnkanoturen), hvis vi noen sinne skulle kommet oss bort til Sundbyfoss. Da skal han personlig spandere iskrem på oss alle tre.

Jeg fikk aldri bekrefta min teori om at isbilmannen er en snill fyr. Men en ting er sikkert, Jokeriskremsjefen, han er mye snillere!