Jokersvenske

Vi har fått en ny kollega på Joker Kværnerbyen. Og bare det er en fin ting. Jeg gnir meg litt i hendene og tenker, mens jeg kvesser tennene, at nå får vi et medlem til i Joker. Hun er en av oss nå. Vi skal nok bli gode venner!
høhø

Men det har seg sånn at denne nye kollegaen er ikke bare en som velger å jobbe på Joker. Hun er ikke bare en av mange. Hun er faktisk svensk. Og bare det å tenke på det gjør meg lykkelig!
Vi har en svenske på Joker!

Svensker(og Sverige) er, om man ser bort fra det negative, bare kos. Rein kjær kos. Det er saltkråkan, det er midtsommersnatt med blomster i håret og flagrende kjoler, det er røde hus med hvite karmer og hvit glitrende snø på taket. Det er Emil i Lønneberget. Det er Pippi Langstrøpe. Det er brødrene Lejonhjärta i Körrsbersdalen. Det er et herlig språk. Svenskene er en gjeng små, skjøre mennesker. Deres stemme er så vag at hele verden holder tyssnad når dem snakker. Og det de sier er alltid noe vettugt. De løper rundt i gresset og synger. De spiser glas og bader i sjøen. I Gamlastan sykler de rundt på slitne sykler, som får den nostalgiske delen av ethvert hjerte til å banke to ekstra slag i sekundet. Gult og blått er en fantastisk fargekombinasjon. Det er nesten som komplimentærkontrastene gul/lilla og blå/orange, men ikke så skrikende. For svenskene gjør ikke så mye av seg. De står ikke og skriker på toppen av et fjell. De setter ned i dalsøkket og spiser korv!
Det er forresten Håkan Hellström og. Kan det bli bedre?

Siden vi fikk denne svenske kollegaen har jeg tenkt litt på dette. Kan det bli bedre? Skal vi tillate oss at svenskene holder seg for seg selv der borte i landet med trehester? Kan ikke vi få vår del av kaka? For ja, vi kjenner vel til historien...Det er på tide at vi får litt igjen av svenskene, er det ikke?

Noen velger å gjemme seg i sine røde hus med hvite karmer og glitrende snø på taket, mens noen tar i et tak. De vil vel først og fremst oppleve verden. Og hva er vel bedre da, enn å reise til Norge for å finne seg en jobb?
Og noen er så heldige, og smarte, at de velger å jobbe på Joker. Joker Kværnerbyen.

Jeg smiler, hun smiler. Sammen står vi der i Jokerbutikken nedi dumpa ved Kværner, og smiler, mens snøen forhåpentligvis daler for siste gang i år. Jeg er lykkelig, hun er lykkelig. Nå er våre liv fullendte. Vi er klare for hva som helst. Vi får jobbe på Joker, da trenger vi ikke klage mer.

Og jeg kjenner at om jeg skal jobbe mer med denne svenske tjeien, så kommer mitt hode til å tenke svensk relativt ofte. Ordene som kommer ut av min munn vil også bli svensk. Jeg er bare litt usikker på hvilken dialekt jeg da skal velge. Vil jeg småkuka litt, eller vil jeg bare småkoke og bli ferdig med det? Det er vel kanskje det største spørsmålet nå i dag.
Vi får se. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Og slik gikk det med kjerringa som slo seg på kneet og lo også.