Jokerelev

Undertegnede er lærerstudent, og i skrivende stund har jeg praksis. Dette vil bli et anonymt innlegg, uten navn eller adresse, siden vi har skrevet under på en slik en taushetspliktkontrakt. Den ble skrevet under på rektors kontor, så det er vel best å holde den.

Men hvorfor skriver jeg om dette på Jokerbloggen? Det er spørsmålet, som jeg ikke ønsker å svare på. Ikke så direkte hvertfall.

I en 2.klasse på en barneskole er det mange forskjellige unger. Alle skiller seg ut på hver sin måte, og jeg sitter igjen med et smil hver dag - fordi alle er så forskjellige.

Men som med alt annet er det en spesiell elev som skiller seg ekstra ut. Han er oljen, de andre er vannet. Han er kli, de andre er hvete. Han er hånden som er litt for stor for hansken.

Han har vist seg fra en side. En negativt ladet side. Han har slått og sparket, han har vært frekk. Får han litt motstand i livet blir han sint, og smeller med dørene. Han vil ikke lese, han vil ikke skrive. Han vil ikke rekke hånden i været! Og, jeg trodde selvfølgelig bare at dette var noe tull fra lærernes side, bare for å ha noe de kunne bruke for å få makt i klasserommet. Rekke opp hånden i været er alfa og omega, gull verdt! For alle parter i et klasserom.

Så, denne gutten er altså, på en meget indirekte måte, ikke gull verdt. Og der dro jeg den veldig langt, men nei, han er ikke gull verdt.

Og dette gikk jeg rundt og tenkte i to uker og ca tre dager, før han en dag kommer inn i klasserommet. Han så helt annerledes ut. Han så lykkelig ut. Og den gryende lærern i meg så at denne gutten virkelig var klar til dyst. Denne dagen ville han være en mønsterelev. Omtrent i tråd med Mønsterplanen fra 87, bare så synd vi må følge Kunnskapsløftet nå. Det var et fantastisk syn.

Han slentret inn i klasserommet, med håret gredd i en herlig sleik, og et herlig smil om munnen. Jeg hilser, han hilser. Han forteller en morsom episode fra gårsdagen, vi ler sammen. En herlig atmosfære. Og en herlig atmosfære ender opp i et nirvana, når han slenger en Jokerpose på pulten.

Han slenger en Jokerpose på pulten. Han gjør det som at han ikke har gjort noe annet hele livet sitt. Jeg faller om med et sukk. Og våkner opp igjen med et smil.

Stjerne i boka, kryss i taket! Jeg tar tilbake alt, dette er en elev som er gull verdt. Han er verdt gull og grønne enger. Han kunne fått prinsessa og hele kongeriket for min del! Glem det å rekke opp hånda, det som virkelig varmer mitt lærerhjerte er en slik Jokerelev.