Jeg gikk til bussplassen bortenfor Joker Ankertorget. Det stod allerede en mann der. Og en mann til. For å gjøre det som en ekte norsk journalist; det var en mann med etnisk norsk utseende, og en mann av utenlandsk opprinnelse. Den norske mannen gikk - med en Jokerpose. De hadde hemmelighetsfulle blikk, og jeg tenkte, som en ekte nordmann, "hmm, dealing på g?!".
Den utenlandske mannen snur seg mot meg og sier "Joker" med et spørsmålstegn. "Hæh?", sier jeg. Jeg er i dette øyeblikket forfjamset, men jeg kjenner hjertet banke litt ekstra. "Joker" gjentar jeg, med et spørsmålstegn. Han nikker. Og jeg sier, meget ekstatisk og med unaturlig volum på stemmen, "Joker!". Og jeg viser en tommel som peker opp. Tommel opp for Joker, og hurra for livet!
Jeg står der i en slags lykkerus. Deilig. Bussen kommer og jeg tenker "aah, skal bli deilig å sette seg ned, få roa Jokerkriblingene". Men hva gjør bussen?!
Den kjører inn til sia, blinker. Står stille. Jeg venter på at dørene skal åpnes slik at jeg kan gå på. Dørene åpnes ikke. Og bussen kjører videre! Hæh? Gikk jeg glipp av noe? Slipper ikke bussen på folk etter klokka ni? Kunne bussjåføren se på meg at jeg lukter vondt? Sa de andre passasjerene at nei, hu vil vi ikke ha på bussen?!
Jeg slenger en oppgitt hånd i været og går hjem. Men hey, man kan gå flere mil med Jokerenergien jeg fikk av den etniske nicht så norsk-mannen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar