Jokerkunden

Jeg trodde jeg skulle dø i dag. Gå og henge meg eller kaste meg utfor 32-bussen.

Det blei seint i går. Jeg satt mellom to gutter i en herlig sofa på et bråkested og skåla med vann. De sjekka opp damer. Han ene hvertfall. Han klarte det - ikke! De sa jeg var sjefen, og litt senere enn planlagt gikk vi hjem. Hvert til vårt. Tross alt.

Og plutselig var det morgen. Jokermorgen.

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Det var et fantastisk tilfelle av Murphys lov. Han hadde vært stolt av meg... Det er for mye til å ramse opp. Jeg har jo andre ting å gjøre.

Det var ikke mye Jokerenergi i meg. Et Jokerenerginivå på 2, kanskje. 2 av 100. Målet mitt blei tilslutt å bare overleve. Jokeroverleve. Overleve på Joker.

Jeg hadde et Jokersinne som fikk det til å bruse i fjærene. Ikke på den positive måten.

På Joker Kværnerbyen har vi for eksempel en panteautomat. Den fikk fram mitt Jokersinne i dag. Den gjør som regel det... Jeg slengte digre plastsekker med bokser rundt på lageret. Jeg blei stående i en dam av øl, med høl i skoen. Jeg måtte grave meg fram til tomme bruskasser hvor jeg kunne plassere panten. I tillegg måtte jeg ta hensyn til alle kundene som plutselig bestemte seg for å komme mannssterke. De kom fem på stengetid. Og der stod jeg, med røyk ut av alle slimhinnehøl.

Det kunne gått ille denne dagen. Hadde det kommet èn kunde til som steller seg ved døra, som går opp og ned, og slipper kald luft inn til stakkars meg, hadde det skjedd noe. Hvis det i tillegg hadde stått en utenfor som røyker også, eller personen som stelte seg rett ved døra snakker høyt i telefonen. Tør ikke tenke, vil ikke tenke - på hva som hadde skjedd. Og alle disse bedreviterne som forlanger ditten og datten. "Nei, dere har vel ikke sushi med chai latte og mangochutney?". Nei, vi har ikke det, tenk! Hva ER det for noe, egentlig?

Mangochutney har jeg forresten lært av en Jokerkunde. Bare ordet, ikke hva det er. Imponerende, ikke sant? Jokerkunnskap, kaller vi det.

Vi må heller ikke glemme Jokerkundene som buser fram og tilbake, ikke sier hei ved kassa, takker ikke for pose og tar ikke et ordentlig farvel. Et ordentlig farvel er et blidt "hadet bra", blikkontakt og et smil. Ikke mer enn dette. Men det klarer de altså ikke. Jeg tror ikke jeg vil kalle de Jokerkunder engang. Nei.

Men. På andre siden er gresset grønnere. Bak skyene er himmelen alltid blå. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. En liten maur kan ikke velte en maurtue. Like barn leker best. Jeg kunne fortsatt, men nei. La oss komme til saken!

Det gikk ikke lang tid før jeg noterte bak øret mitt at jo, det er jaggu mange hyggelige Jokerkunder. En typisk Jokerkunde trenger bare definisjonen Elskbar. Eller noe sånt.

Jeg vil gjerne hedre tre Jokerkunder i dag. Dagens Jokerkunder. De er alle tre helt forskjellige. Men deres felles egenskap, hvertfall for i dag, er at de gjør meg glad.

Bussjåføren. Han kommer inn og sier "næmmen! E du ikkje frigjort i dag, du da?". Jeg tar den selvfølgelig ikke, og sier helt normalt "neei, er nok ikke det du!". Han forklarer seg. Det er Jokerkunde det. Komme man ikke fram til poenget hans på egenhånd, hjelper han deg. "Det e jo kvinndagen! Du skal da vel ikke jobbe da?!". Aah. Jeg legger meg henslengt tilbake og sier "neeei, jeg skal jo ikke det.". (Det kommer forresten en mann til og sier dette; "Er du ikke frigjort i dag?". Det gjør noe med deg som kvinne. Det gjør det.)

Den Gamle Dama. Hun kommer stille bort og sier "er det stille her? Dere må fortsette å være her altså..." Også smiler hun det koselige smilet sitt, som bare gamle damer kan. Jeg legger hodet på skakke og tenker at hun har sånn hår jeg har, og videre tenker jeg at jeg da kommer til å bli som henne når jeg blir gammel. Koselig tanke. Hun avslutter med å si "Vi er glad for å ha dere her, vettu". Det rørte noe ved deg, ikke sant? En gang til: Vi er glad for å ha dere her, vettu". Aah. Det er et skikkelig Jokerfarvel fra en ekte Jokerkunde.

Ungkaren. Han tok et Jokerfarvel for ti minutter siden. Så kommer han spurtende inn. Rett på dopapiret, og sier, med en slags knipende stemme, "jeg glemte jo det viktigste!". Jeg ler, jeg er eh Jokerhøflig. Han sier jeg bare kan le så mye jeg vil, men han MÅ ha det. Han sier det er greit at jeg ler, så jeg ler. Her på Jokern er vi bokstavelige. Han ler overraskende lite, og han går som en viss person gikk veldig raskt ned fra Machu Pichu for ca et år siden. Jeg ler litt til bak ryggen hans. Men han sa det var greit! Jeg har bare Jokerempati.

Og dermed var Jokerenergien på topp igjen. Nesten. Hvertfall til fredagen, da det er Jokerjobb igjen. Men da veit jeg jo at jeg blir litt glad for å se Jokerkundene igjen...høhø. Og jeg skal ikke kaste meg foran 32-bussen. Da får jo bussjåføren vondt. For jeg er en kvinne! En Jokerkvinne. Og slike vil man ikke drepe!

I<3illustrasjonsfotoer